Som en ny dag

Det er sommer. Jeg har lesesperre. Jeg skrev dette for noen dager siden, men tenkte det lå best bare på macen min. Men i dag, poster jeg det. Kom postbud min due. 

Som en ny dag, skal jeg komme. Jeg kommer nå, du står opp med meg. Løfter av oss dyna, tar skrittene ut i rommet. Slik skal jeg komme. Noen få skritt til, så er jeg ved døråpningen. Slipper jeg inn? Slipper jeg ut? Som på en ny dag, venter bussen. Vinduene er polerte. Det er sommer, og ikke dugg. Jeg er frisk. Dette er bussen som går til arbeidsplassen. Og der, der hilser jeg på naboen, han jeg ikke vet navnet på. Naboen lyder vel fint?

Naboen skal ikke på jobb. Han skal på butikken å kjøpe dagblad og røyk. Jeg pleier å si: ”Skal du ha dagblad fra i går nå?” Han er jo bestandig er så tidlig ute. Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger han rekker å lese avisa før han i morgen, som enda en ny dag, går til bussen igjen. Bussen to stopp til Narvesen.

Noen ganger, og noen ganger er noen ganger omtrent hver tredje nye dag, kjøper han en pølse med bacon rundt. Da gjemmer han seg litt mens han går mot bussen hjem, som om han er litt flau over at frokost ikke ble to selvsmurte skiver med ost og melk. Så i morgen, enda en ny dag, da blir det to skiver med ost og et helt glass lettmelk, den rosa kartongen.

Og en hver ny dag har jeg lyst til å si: Jeg ser deg og jeg liker å møte deg på bussholdeplassen. Men i morgen, jeg vet ikke om jeg ser deg i morgen, derfor må jeg si det i dag. For jeg forsvinner enda mer enn du gjør når du gjemmer deg litt. Men jeg ser deg. Og jeg hilser. Og så har du gått av bussen og jeg har gått videre. Og kanskje, treffer jeg døden på toget.