Sommerstafettføljetong - så begynte det å regne

Berit på bar bakke i slalombakken, for hun var ikke født med ski på beina, men på god norsk landjord står hun, går hun, beveger hun, skriver hun, fotograferer hun: Der var hun. Og jeg på bar bak på stolen min, eller det er ikke helt sant, den har på klær, men det passet seg å skrive det sånn. Har man slikt å gjøre så har man slikt å føre. Berit spurte meg i vår sommerstafettføljetong om vær å føre her jeg er. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke er ute, så været betraktes fra innsiden. Og i går, var det eventyrlig! Man kunne bade i Oslos gater. I alle fall dusje. Det var nedbørsrekord i byen, det var regn, det var torden, det var lyn, det var haggel, det la seg hvitt på taket, hvitt som snøen og englene, så fortsatte det å regne, det trommet, det tordnet, det var discolys, det var 3600 lynnedslag. 

Har du husket å lage dessert i dag Berit? Jeg fåreslår 3600 rips med vanilje, vanilje til den snille. Kan serveres med rabrabrasaft. I alle fall om du har gått opp hele slalombakken. Det handler om å beholde veskeballansen. 

Liker du sko eller vesker eller klær best, om du skal handle deg noe nytt og nyttig eller unyttig og jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver for jeg er så trøtt, som om jeg har kjørt hele slalombakken opp og ned. Og ute, er det overskyet oppholdsvær. Enn så lenge. Jeg elsker regnet, og er bittelitt skuffet, så jeg ser på bilder av været på Internett. Verdensveven bevarte det. 

Mitt yndlingsplagg, er en gul regnjakke. Jeg eier den ikke, men har sett den i en nettbutikk. For en dag, kanskje kommer det ny rekord og jeg kan stå ute og telle en to tre tusen og seksti lysglimt. Noen av dem er farlige, de laget brann i et vakkert kulturbygg, men regndråpene er litt mer uskyldige. De lager bare svømmebasseng. Og svømmebasseng er i syden, der verken jeg eller min skrivevenn har vært. Store svømmebasseng med enda mer klor. Noen driter i vannet uten å bli tatt med buksene nede. Det er rart, at syden er idyllen, er det ikke? 

Jeg har vært i Moskva. Der ser takk slik ut: спасибо og fuglene er helt stille. Byen snakker der. Byen og metroen og alle menneskene på rusbrus i kiosken. Alt er så fremmed der, alle flyr så fort. Den røde plass er ikke engang rød, jeg tror ikke de rakk å male den. 

Apropost fremmede fugler, nei jeg mener alfabeter, så er det mange måter å snakke og skrive på. Noen kan røverspråk, noen kråkespråk. Jeg vet bare at fuglene synger, for nå har de fått unger som flyr. Og som vinden de flyr i, flyr tiden, og jeg kaster badeballen over til språket og Berit. Og fra språket, henter jeg ordet. Og ordet er Ditt. Skriv om hva du vil! (P.S. Jeg liker dikt, de leker med ordene, noen ganger, og noen ganger, er det helt allright)

Følg med i føljetongen hos Berit!