Jeg sa det til meg selv i dag, det jeg satt her, med macbooken, tastaturet og de tomme ordene. Andres tomme ord. Hva vil de meg? Ingenting. Ingenting vil de meg, annet enn å prøve å roe meg ned når jeg ikke vet hva de mener. Og en sånn dag, en sånn dag, får jeg for meg at jeg må jo oppdatere bokbloggen, den er jo så håndfast, så enkel, så konkret.
Det er ingenting farlig med en bok. Før du åpner den, og ser, du skjønte ikke. Eller du skjønte litt for godt. Skjønte du meg nå?
Jeg er sliten i dag. Jeg pleier ikke skrive det i bloggen. Jeg pleier å la det være tomt rom. Fylt av tekst. Og slik taster jeg meg gjennom dagen. Surfer litt på små emner, eller er de store, jeg vet ikke, og så, krabber jeg inni meg og ser noen øyne som snakker til meg. Spør: Går det bra? Jada, sier jeg, og så, så begyner jeg igjen å jage. Og det er ikke engang mammutjakt. Det er jakt inni meg. På meg.
Og så, så slukker jeg lyset. Det er kveld. Det er mørkt. Jeg trenger ikke leselys. Skjermen lyser helt av seg selv. Så vakkert, som en fe, prøver jeg å tenke. Og i taket sitter månen, eller er det et lysstoffrør.
Dagen, den har vært som andre dager. Men med noe mindre søvn. Og nattens drømmer, blandet seg inn i virkeligheten og jeg var virkelig redd da jeg snakket med noen i natt. Jeg har lest litt videre i Sankta Psyko. Den skremmer meg. Jeg tror jeg må ha en annen bok å lese paralelt.
Jeg skrev.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar