Jeg og dukken på betonggulvet

- Jeg er bare en tanke jeg, sa jeg til dukken og spratt opp i hodet hennes.
- Men kan du bo her? spør dukken. Jeg har verken hus eller tak eller grønt gress, som dukken i gresset av en annen forfatter eller dikter eller skaperen selv.

Å, hvorfor skulle jeg ikke kunne bo her, undrer tanken vidunderlig.
- Det er jo så god plass i det runde hodet, og vi kan hoppe paradis på betong. Jeg kan skrive meg helt inn i historien din.

- Er denne historien et eventyr? spør dukken, og før tanken rekker å svare sier hun:
- Da vil jeg være en prinsesse. Og kongeriket, det kan du dele med alle du treffer.

Så gikk prinsessen og tanken tur med hunden for å dele gode tanker. Med hund i bånd, treffer du mange mennesker. Alle har en hundehistorie i ermet. De er ganske store, menneskearmene. I dukkeverden er de bare kulisser, de står helt bak, men de må til for å lage. Både den ene og den andre. Sik lever dukkene. Og forteller historier. Du må bare våge å være barnlig nok til å se dem i øynene.

Dukken og hunden satte seg ned. Vi kunne dele sete, også, sitteplass er vel også en gode?
Jeg og tanken så langt inn i enden av kongeriket. Så satte vi oss bedre til rette, og så nøye etter hvor vi plasserte føttene, sokkene og skoene. Om jeg hadde tråkket dukken på tærne? Jo, da ville hunden spist dem. Men det er bare i tankene. Og der bor jeg.

(Medvirkende: Oops av Connie Lowe og Faramita av Doll Chateau.)