torsdag 28. november 2013

Nøstebarnet (identitetskriteriet fortsetter)

Jeg tar opp tråden fra i går. Ja slik blir trådene nøster og nøster gensere. Og slik blir bokstaver ord og ord fortellinger. Jeg tar opp tråden, ordene, om identitet. 

Jeg skriver altså er jeg, var boken jeg leste før jeg begynte på journaliststudiet. Eller, jeg begynte å lese den. Konsentrasjonen var svekket og jeg var ganske opptatt av hvor jeg skulle bo og at jeg eksisterte visste jeg mer enn godt nok, eller vondt nok, fra før. Det trykket ikke bare på storetåa, men også på tommelen.

 I dag, slo det meg, da jeg leste om kunstneren Finn Hald som gikk bort for ikke så veldig lenge siden. Jeg har alltid likt fuglene hans, og da jeg var fem år tegnet jeg en av dem og sendte han i posten. Tilbake fikk jeg et kort. Det ble rammet inn og hengt over sengen. Med hilsen fra Finn Hald. 

Hald var keramiker, billedhogger, maler, grafiker og forfatter. Selv kalte han seg forteller. Utdanningen tok ikke mange dager av livet hans det var to måneder i Italia. Han har i stedet "fortalt.". Og jeg synes hvordan han forklarte sin keramiske vei, er brilliant, så jeg limer den inn her etter å ha lest den omigjen på fineart sin side. Litteratur er også kunst, og jeg liker alle former for kunst, så av og til streifer jeg litt rundt slik på internettet. Eller verdensveven. Og til slutt, lager jeg kanskje et bilde. Eller en tekst. Men her, her er Finn Hald sine ord. 
Første vift av lykkevingen var 
Da jeg fikk plastilin av far. 
Ganske uten å forstå
Hva min skjebne var fra nå, 
Hadde mine hender funnet no
Som ga meg fryd og ro
Mens de fostret frem små krek
i en alvorlig og livsalig lek.
Jeg tror, jeg tror jeg er forteller.  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar