onsdag 27. november 2013

Identifikasjonkriteriet

Når vi snakker om bøker, leser vi eller handler vi eller låner på biblioteket, stort sett. Vi synser og vi mener som "lesere". Har jeg lest en bok, er jeg leser. Og hva jeg synes, telles som lesernes mening. Men før bøkene leses, skrives de. Og hvem er den som skriver? Det er forfatteren av boka. Og der, der kommer dilemmaet, identitetsproblematikken. Forfatteren trenger ikke å være forfatter, som identitet eller fast arbeid, som en sykepleier eller en fulltidsansatt butikkarbeider eller leder i LO. 

Noen, ja jeg kan godt nevne navn, kaller seg forfattere så fort de har skrevet noen linjer og fått de utgitt. Vi kan jo bare tenke på Ari Behn. Ikke noe galt eller vondt om Ari Behn, men han var forfatter etter ganske få sider. Senere, har han bygget videre på skriveriene og skrevet mer. Og ja, han er en av forfatterne. 

Men jeg, hvis jeg gir ut bok, tenker jeg ikke på meg som forfatter. Så godt skrive rjeg ikke. Og å mye av meg er ikke i ordene. Ord er bare ord. Selv om jeg er skribent og kanskje forfater av én bok, en gang i fremtiden, men om boka mi engang skulle ligge der, har jeg skrevet den som meg, i mitt navn, ikke i forfatteridentiteten.  

Skulle boka få en eller seks prikker på terningen, er den uansett en bok og terningen uansett en terning. Terningen er målestokk, og hva folks synes om boka, som fortsatt ikke er der får stempelet på seg. Med et visst antall prikker. Og lersernes meninger. 

Hvem var leserne igjen? Alle. Nesten alle er lesere, i større eller mindre grad. Noen leser en bok i halvåret, andre hundre i året. Jeg beundrer de som klarer å reise inn i bøkene. 

Jeg har bøkene stort sett liggende ved min side, og leser litt nå og da. Det er lett å forstyrre meg, spore meg av og på. Når folkm forfattere, skribenter, livserfarere, skriver godt, slutter jeg å lese og begynner å skrive. Fordi, forfattere inspirerer meg. Enten de er personer med forfatteridentiteten eller ei. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar