Follow on Bloglovin

mandag 25. november 2013

Noen ganger... så blir jeg så konkret

Jeg svever. Jeg svever og lever og leverer
et stykke ord. Jeg tygger på ordet og spytter det ut.
Ned i tastaturet, langt ned. Vi snakket om varmen. Eller kulden. At det er kaldt. Du ser det vel selv, det er blå grader på stokken. Jeg ser han gå med stokken, i hodet mitt. Ikke en stubbe å sitte på, men en slik lang stokk, spaserstokk ja, det er ordet, og han går, lang inn i skogen den blå. Ja, den er blå i kveld, blå og kald og enda har ikke snøen lagt seg som et lunt teppe. Imens alt dette foregikk spurte jeg vedkommende:
- Har dere peis?
Før jeg fikk noe svar, tenkte jeg, men kanskje ikke ved. Peis men ikke ved hjelper jo ikke. Men jeg har bøker, tenkte jeg. Hva om han fikk noen av bøkene mine? De ville være fine og tørre, til å starte med, hvis den riktige veden var fuktig. Jeg ble så løsningsorientert at jeg nesten ikke kunne sitte stille. Så jeg stoppet med det. Å sitte stille. Og beveget hendene hurtig rundt mens jeg begynte å tenke på
gamle aviser, blader, gamle møbler som ikke brukes lenger, alt for å få inn varmen
i huset hans.
Det er fint med bøker. De er håndfaste. Eller hva?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar