Følelser rundt skolestart

Nytt pensum. Mange bøker. Aldri lest.

I morgen er det skolestart. For store og små. Studentene på høyskole og universitet stiller med nye markeringstusjer. Gule, rosa, blå. De tegner i bøkene. Det får ikke skolebarna. De må binde bøkene pent inn. 

Mitt forhold til skolestart, er anbivalent. Og jeg kan gjerne rekke opp hånden om du spør om jeg gruer meg. For ja, jeg gruer meg selv om jeg ikke skal selv. Fordi, det bekrefter, at enda en gang er jeg ufør. Ikke verdt utdanning, ikke verdifull i jobb. Til tross for at jeg har ekstremferdigheter. 

Jeg handler bøker. Store og små. Konsentrasjonen min er ikke der til at alle kan leses. Men at de er der, betyr at de finnes, og at jeg kan si jeg har samme bok som de andre. Bøkene gir tilhørighet. Skjønner du setningen

...som bare består av bokstaver. Og er: Historien. Her og nå. I morgen kommer jeg til å ha en klump i magen. Jeg tar kanskje et lite nettstudie, men det begynner ikke i morgen. I morgen er de andres dag. Jeg vet om en 6-åring som har sin første dag. Jeg lurer på om han blir møtt slik 6-åringer skal møtes. Jeg lurer på om sekken allerede er pakket og jeg tenker: Jeg kunne vært mor til en 6-åring selv. Til og med til et enda eldre barn. Men jeg er ikke det. Og skolestart ripper opp sånne følelser. 

Og det verste av alt, er at jeg ikke klarer å ønske at jeg hadde et vanlig liv. Så langt unna livet mitt er jeg. Jeg ser på stabbelen med bøker. Jeg skal bare skrive. Skrive og beskrive. Virkelighet og uvirkelighet. Capture the moment: Det er angst nå.