Vivaldi på full guffe (sommerstafettføljetong)

Berit utfordret meg til å skrive om Årstidene. Tallet 4 spretter opp i hodet mitt. Og så blir det musikk. Rett fra mattematikk. Klassisk musikk. Vivaldi. De fire årstider. 

Jeg kom om vinteren, bare 18 dager etter at pappa hadde spilt det samme klassiske verket han spiller hvert år etter klokken tolv nyttårssaften. Så kom våren og sommeren og høsten. Jeg sov, spiste, smilte, lo, vokste, strakk meg som et tre mot luften eller himmelen eller Gud vet hva. Vi koste oss på stranda og kjørte båt. En fisk hoppet. Jeg husket i treet. 

Jeg er voksen. Det blir høst og bladene faller. Så kommer vintern. Endelig får vi litt fred. På akebrett. 

Snøen pakker lydene inn. Kulda pakker inn bikinikroppen. Det finnes ikke bikinikropper om vinteren. De har ullklær eller altfor tynne nylonstrømpebukser i selskaper. Det er selskaper om vinteren. Først jul, så nyttår. Jeg liker likevel vinteren, for mesteparten av tiden bor jeg i ull. Og der kommer sauen inn. Berit liker sau. Jeg lurer på om hun strikker. Og så lurer jeg på om hun forbereder jula, eller om den kommer som julekvelden på kjærringa. Og så var det Alf Prøysen og Te-skje-kjærringa. Ja, jeg kan visst somle litt jeg også, før jeg kommer til poenget. Jeg har jo nesten ikke skrevet om vår, sommer og høst. 

Våren. Alt våkner til liv, det er er bare snøen som dør og blir til vann. Vannet lever i bekkene, fosser nesten over. Sola er skarp. Jeg lukker igjen øynene mens små spirer strekker seg mot dem. Den ene er gul og heter Hestehov. Deretter kommer blåveisen og hvitveisen og så har vi nasjonaldag i mai. 

Sommer kommer, sol og regn og latter og sang. Bading, den evinnelige praten om bikinikroppen som egentlig bare er en kropp og en bikini. Jeg liker badedrakt. Den holder kroppen sammen. Så var det sagt. Badedraktkroppen flyter i sjøen. Enda jeg er tynn som en strek og mangler puppene som utgjør en nydelig bikinikropp. Takke meg til badedrakta. Og is til de jeg er glad i. Sjokolade, vanilje, jordbær, det er bare å velge. 

Så kommer høsten og bladene, de frodige som kom om våren og strakte seg mot sola, de faller. De har ikke mer liv igjen. De skifter farge først, som et vakkert siste farvel. De siste kreftene går til å gi oss fargespekter. Egentlig handler det om en prosess, men det blir for langt for en sommeretappe. Vi har tross alt ferie. Fotosyntese og andre ting får hvile. 

Tilbake står en naken stamme og grener. Grenene får snø. Det er november. Bilene sklir. Det er krystaller overalt. Det er ski og staver og skøytebane. Jeg danser. Året har gått rundt. 

Jeg finner frem badeballen igjen. Og med Berits nydelige somling og bærplukking og bringebær, is, hundelufting, tenker jeg at dette blir siste etappe. Hun får badeballen en gang til, kaster den tilbake til meg og jeg avslutter takk for oss på søndag. Da er skoleferien over og sommerstafettføljetongen offisielt over. Men vi vil fortsette å skrive og kanskje finne på noe gøy rundt høsten. 

Jeg utfordrer Berit til å skrive tre fem-ords-noveller som var så populært for en tid tilbake. Jeg har aldri lest noen. Lykke til Berit, jeg vet jeg gav deg en litt hard nøtt. Men den som liker ekorn kan knekke nøtter. Kanskje dikter du på tur i fjellet. Kjære lesere, følg med hos Berit for hennes siste etappe. Dette er innspurten. Bena mine jogger under bordet. Jeg er spent og skrur på musikken i hjernebarken. Vivaldi spiller de fire årstider. Musikere dør ikke, tenker jeg.