Sommerstafettføljetong....og andre utfordringer

(Du må huske å puste)

Berit på bokloftet, spurte hva mine utfordringer er. Og jeg tror, jeg tror på sommeren, og at spørsmålet var større enn hun trodde, for jeg er på sykehus. Derfor skriver jeg i det små. Jeg må ta sminke på. Man må jo passe inn. Et eller annet sted. Alfabetet?

(Hopp i havet og over til M) 

Jeg er macro, ser detaljer og du har røde sko og han har klippet håret og håret på armene hans er lengre enn håret på hodet. Er han en apekatt? Aper spiser bananer. Bananer vokser i varme strøk. Det er godt med en dukkert. Det er mange fisker i havet, men jeg tør ikke fange dem. Jeg må være helt alene.

(Og der hørte jeg en gjøk)
Det er mang trær i skogen, men jeg ser pinnene. De som er på bakken, med skoene mine. Jeg har sett så mange sko. Men å løfte hodet opp, lese ansiktet ditt, det med mimikk, det er så stort som smilet. Og jeg smiler sjokolade og jeg vet den er din, jeg vil aldri ha. Kom, skal du få, lille venn. Men jeg er ikke lenger vennen min.

(Du har spist fiskeboller rock and roll med karry)  

Jeg kjenner lydene, luktene, alt sammen, så intenst. Men la oss holde oss til det små. Som markjordbær og en liten jente i butikken, snakke et språk som ikke eksisterer. Derfor var hun annerledes, fordi hun var fra fremmed land. Men de lyse krøllene, de danset. De danset norsk og bare jeg, bare jeg og språket mitt var fra en annen planet. Kjenner du E.T? Det gjør jeg.  

(Smi mens du kan, svøm om du må)

Jeg brukte dekkstift på kvisene og litt maskara på vippene, alle de andre gjorde det jo, jeg måtte passe inn, selv om jeg ikke fikk til. Som brikken i et puslespill-passe inn, måtte jeg, måtte du og jeg og vi to. Men jeg er ikke der. Her. Jeg vil dusje i regnet. 

(Legg lokket på) 
Jeg lærte å skrive før jeg kunne elske. Jeg lærte å snakke før jeg kunne tenke. Eller, tenkte jeg først, og sa sist og minst. Jeg må lære meg å gå leve, en gang til. Men noen ganger, er det alright å vite at toget har gått.

(Pust)
Kast badeballen fort tilbake, Berit, for jeg vil skrive om noe annet. Men vi tar det på norsk, så alle bokbloggere skjønner oss. Hva betyr bøker og bokblogg om sommeren? Er det livredning på stranda eller noe helt annet i høyfjellet? Les hva Berit sier om det i http://beritbok.blogspot.no

Sommerstafettføljetong

Berit kastet 13 og 113 til meg. Flaks eller uflaks. I dag, tenker jeg, jeg skal bare skrive. Uten å rime. Jeg skal ikke rime, men skrive. Og så snør det. Eller haglet. Og kanskje kommer stormen, for først etter det, er det stille, som etter livet. Når alt er dødt, er det stille. Men det er liv laga i både 13 og 113. Fredag den 13. gjør at alle vil fortelle sine historier om ulykker som sølvfølgelig (les: tilfeldigvis) inntraff da. 113, redder. Det er bare et nummer. Slå det. 

når noen ringer 
tvinger seg gjennom røret 
sier det haster 
vi har ingen å miste 
jeg mistet lommeboka og mobilen 
hva ringer jeg med 
kiosken er nedlagt 
ingen å miste
jeg tar noen piller 
hun vet jeg forsvinner 
jeg er hun, hun er jeg 
lille du som sitter der,
togskinne, kom deg inn på perongen
konduktøren peker, 
en dame griper fatt, 
flakser med vingene 
er hun en engel? 
de ringer snart 
noen ringer 
noen ringer 113 
bare et nummer 
den gule fare, den gule trygghet
ambulansen kjører, puls, måler 
og i lomma har jeg ingenting 
annet enn et kompass
(alles 113 - et norgeskart)

Og tilbake i live sender jeg badeballen over til Berit med bøker og bokhyller med en gang, ja hun utfordret meg til å være så skrivende rask, at jeg lurer på, når lærte du å skrive? Siden forrige var så åpent, skal du få litt mer bal å holde i nå. Husker du den første sommeren du skrev? Hva er en brevvenn? Og kjærlighetsbrev, fikk du det? 

Som en ny dag

Det er sommer. Jeg har lesesperre. Jeg skrev dette for noen dager siden, men tenkte det lå best bare på macen min. Men i dag, poster jeg det. Kom postbud min due. 

Som en ny dag, skal jeg komme. Jeg kommer nå, du står opp med meg. Løfter av oss dyna, tar skrittene ut i rommet. Slik skal jeg komme. Noen få skritt til, så er jeg ved døråpningen. Slipper jeg inn? Slipper jeg ut? Som på en ny dag, venter bussen. Vinduene er polerte. Det er sommer, og ikke dugg. Jeg er frisk. Dette er bussen som går til arbeidsplassen. Og der, der hilser jeg på naboen, han jeg ikke vet navnet på. Naboen lyder vel fint?

Naboen skal ikke på jobb. Han skal på butikken å kjøpe dagblad og røyk. Jeg pleier å si: ”Skal du ha dagblad fra i går nå?” Han er jo bestandig er så tidlig ute. Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger han rekker å lese avisa før han i morgen, som enda en ny dag, går til bussen igjen. Bussen to stopp til Narvesen.

Noen ganger, og noen ganger er noen ganger omtrent hver tredje nye dag, kjøper han en pølse med bacon rundt. Da gjemmer han seg litt mens han går mot bussen hjem, som om han er litt flau over at frokost ikke ble to selvsmurte skiver med ost og melk. Så i morgen, enda en ny dag, da blir det to skiver med ost og et helt glass lettmelk, den rosa kartongen.

Og en hver ny dag har jeg lyst til å si: Jeg ser deg og jeg liker å møte deg på bussholdeplassen. Men i morgen, jeg vet ikke om jeg ser deg i morgen, derfor må jeg si det i dag. For jeg forsvinner enda mer enn du gjør når du gjemmer deg litt. Men jeg ser deg. Og jeg hilser. Og så har du gått av bussen og jeg har gått videre. Og kanskje, treffer jeg døden på toget. 

Sommerstafettføljetong - så begynte det å regne

Berit på bar bakke i slalombakken, for hun var ikke født med ski på beina, men på god norsk landjord står hun, går hun, beveger hun, skriver hun, fotograferer hun: Der var hun. Og jeg på bar bak på stolen min, eller det er ikke helt sant, den har på klær, men det passet seg å skrive det sånn. Har man slikt å gjøre så har man slikt å føre. Berit spurte meg i vår sommerstafettføljetong om vær å føre her jeg er. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke er ute, så været betraktes fra innsiden. Og i går, var det eventyrlig! Man kunne bade i Oslos gater. I alle fall dusje. Det var nedbørsrekord i byen, det var regn, det var torden, det var lyn, det var haggel, det la seg hvitt på taket, hvitt som snøen og englene, så fortsatte det å regne, det trommet, det tordnet, det var discolys, det var 3600 lynnedslag. 

Har du husket å lage dessert i dag Berit? Jeg fåreslår 3600 rips med vanilje, vanilje til den snille. Kan serveres med rabrabrasaft. I alle fall om du har gått opp hele slalombakken. Det handler om å beholde veskeballansen. 

Liker du sko eller vesker eller klær best, om du skal handle deg noe nytt og nyttig eller unyttig og jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver for jeg er så trøtt, som om jeg har kjørt hele slalombakken opp og ned. Og ute, er det overskyet oppholdsvær. Enn så lenge. Jeg elsker regnet, og er bittelitt skuffet, så jeg ser på bilder av været på Internett. Verdensveven bevarte det. 

Mitt yndlingsplagg, er en gul regnjakke. Jeg eier den ikke, men har sett den i en nettbutikk. For en dag, kanskje kommer det ny rekord og jeg kan stå ute og telle en to tre tusen og seksti lysglimt. Noen av dem er farlige, de laget brann i et vakkert kulturbygg, men regndråpene er litt mer uskyldige. De lager bare svømmebasseng. Og svømmebasseng er i syden, der verken jeg eller min skrivevenn har vært. Store svømmebasseng med enda mer klor. Noen driter i vannet uten å bli tatt med buksene nede. Det er rart, at syden er idyllen, er det ikke? 

Jeg har vært i Moskva. Der ser takk slik ut: спасибо og fuglene er helt stille. Byen snakker der. Byen og metroen og alle menneskene på rusbrus i kiosken. Alt er så fremmed der, alle flyr så fort. Den røde plass er ikke engang rød, jeg tror ikke de rakk å male den. 

Apropost fremmede fugler, nei jeg mener alfabeter, så er det mange måter å snakke og skrive på. Noen kan røverspråk, noen kråkespråk. Jeg vet bare at fuglene synger, for nå har de fått unger som flyr. Og som vinden de flyr i, flyr tiden, og jeg kaster badeballen over til språket og Berit. Og fra språket, henter jeg ordet. Og ordet er Ditt. Skriv om hva du vil! (P.S. Jeg liker dikt, de leker med ordene, noen ganger, og noen ganger, er det helt allright)

Følg med i føljetongen hos Berit!

En helt vanlig fredag

Jeg forsover meg. Jeg forsover meg til en lang fredag. Den er så lang, at det ikke gjør noe. Jeg trengte å sove. Jeg våknet ti på halv ti. Nå er klokken fem over ti. Fem over ti og jeg venter på at Berit skal slenge over badeballen i sommerstafettføljetongen vår. Og jeg venter på samtale med legen min. Og jeg kjenner at jeg ikke er klar for helg. For helg er så ustabilt. 

I går la IKS ut pdf-utgaven av Kvinnekraft. Jeg har bidratt med en tekst, et intervju og to bokanmeldelser. Jeg tenkte, jeg kunne linke til bladet:  Det er sikkert noen som finner noe å lese i det. Jeg skrev intervjuet Under sola regner følelsene. Og i går regnet det haggel ute. Det la seg hvitt på taket. Og jeg smilte, for jeg liker når det tordner og regner og hagler litt. Det er moder jord i full aktivitet. Og på jorda, danser menneskene, de som kan, mens vi andre sitter eller går eller står. I dag står nok noen i kø. De drar på ferie. 

God fredag, enn så lenge. Kanskje er jeg tilbake litt senere i dag, om Berit og jeg skal svømme, skrive, svømme stafett. 

(Og om noen lurte: Jeg har lesesperre for tiden. Jeg klarer ikke sette meg ned med en bok.)

Sommerfugler i sommerstafettføljetong (Her flyr vi).

Om jeg har sett sommerfugler? Javisst, jeg bor i Oslo. Her er sommerfugler rundt omkring. De kremhvite er de skjøreste, som sukker og perler og perlene fisket du i muslinger og de har ligger under vann og nesten druknet. Hei, her har du en livbøye! Jeg er din. Og så krabber vi rundt. Vi sier blåskjell, med de kan vi fiske krabbe. De rødlige sommerfuglene, de er de forelskede, som svirrer rundt og rundt syrinene og alle andre, for eksempel i Botanisk hage. Og de grå i håret, drikker øl om natten fra glemte ølglass på uteservering. Men jeg, jeg skriver dikt, så jeg har ikke tid til å fly etter sommerfugler. Her: 

Om jeg fanget en sommerfugl
i Norgesglass med bringebær,
små røde bringebær
fra hagen til fru Rips
hun er sur og sær,
så om om jeg der stjal bringebær
så skulle nok en sommerfugl
få smake alt jeg ville bake,
steke, smake pannekaker ala bær-dessert
og der, der kommer kongen inn
fra fjerne land, og han, han gikk over sjø og land,
og vips vi er et eventyr på kultura frokost:
Jeg, en kinamann, sommerfugl fra India og forglemmegei 
bestemor på Kreta hadde medbrakte boller fra den store Ø,
og om dette diktet ingen ende tar, 
skylder jeg på oppvasken og vasker i et Norgesglass. 

Da sender jeg sommerbæret til Berit igjen. Har du smakt syltetøy i Syden?

Sommerstafettføljetong del 5

Berit på http://beritbok.blogspot.no skrev om sommerjobbing. Jeg lurer på om jeg skal sende henne lønn for skrivingen. Og den skal ikke måles i oppvask, men i store, sorte bjørnebær. Hele øya var full, husker du? 

Apropos kongen, jeg er oppvokst med Knudsen og Ludvigsen. Kanskje kommer kongen. Og jeg likte russisk kaviar, i allefall den rød lodderognen de hadde på rema 1000, med loff, rømme og løk til. Finhakket. Fint skulle det være. Og godt. 

Etterpå, kom oppvasken. Og den tok jeg ofte. Og jeg bar av og til kvister og hjalp til i hagen, men ikke så ofte, det viktigste var å være sammen. Om sommeren. I båt eller på land. 

I mine sommre, var det ikke tid til å ha sommerjobb. Vi var på ferie, så jeg kunne ikke ta jobb der vi bodde. Vi var i stedet på hytta. 8 uker sol og sommer. Da jeg vokste opp, var det sol og sommer og det var shortsvær på 18 grader. Nå vil folk ha 25. Hva er det med folk? Jeg liker ikke det sterke sollyset. Da klarte jeg ikke spise middag på terrassen, spesielt ikke om en veps surret rundt ørene mine. 

Jeg fikk alt jeg trengte på ferie. Båtturer, badetøy, shorts, myggestigg som klødde akkurat passe mye, saltvann i håret og en hund på fanget. Jeg har alltid hatt hund. Det er jo arbeid med å ha kjæledyr og. I alle fall hunder. De skal man gå tur med. Og jeg elsket det. Så jeg gjorde jobben min godt. Godt jobba. Ja, det kan man si. Og jeg svømte som en fisk, så kanskje kan jeg passe på Berits tallerken i en annen episode. 

Hundene våre har vært veldig mine. De visste alt om meg. Så om du vil vite mer, får du besøke dachsen min. Hun bor hos foreldrene mine. Hun har korte ben og store øyne. Hun leser deg. Sånn var sommerene. Jeg, familien, hytta, båten, hunden (den skulle ikke være på kennel, derfor var det norgesferier) den andre hytta, et par familieselskap. 

I familieselskap måtte jeg kaste piler på blink. Det likte jeg ikke. Ikke var det betalt heller. Og det kunne det i grunnen vært, for pilkast var definitivt ikke morsomt med andre en broren min eller pappa. Alle stod og så på pilen som falt. Den var ikke Amor sin og jeg var helt alene i flokken. Helt til vi skulle hjem igjen, da var jeg i ett med mamma, pappa, bror og hund. Det likte jeg. 

Apropos amor, noen sommerforelsker seg. I episode 6 vil jeg at Berit skal fortelle om prinsen. Eller den hun trodde var prins, som kanskje var en helt vanlig gutt som var borte da sommeren dro. Eller er de gift? Takk skal du ha, gift skal du bli. 

Pikekyss fra Oslo, klar for søte sommerminner hos http://beritbok.blogspot.no