Våre små søsken (når noen har skrevet det før)

I dag, prøvde jeg å lese litt igjen. Det ble ikke så mye av. To sider, kanskje. Men jeg sitter og tenker på noen ord. Noen ord jeg aldri glemmer. De her Inger Hagerup sine. Jeg er veldig glad i dette diktet, og jeg klamrer meg til det. Fordi jeg er så glad i det. Og det er trøst i det. Og støtte. Og jeg vet, jeg er en liten søster. Det er bare så trist, at ikke alle kan se. Det Inger Hagerup kunne. Og gleden er så stor, når noen prøver. Og titt og ofte leser jeg noen av hennes dikt, om bakeren på den bittelille øya og noen for voksne. Jeg tror, våre små søsken er for barn. I alle fall, var jeg liten da jeg lærte meg det. Det er verdt å ha i håndveska, for de som glemmer lett. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Inger Hagerup 

Det er en gang

Det er en gang lenge iden jeg skrev i bloggen nå. Alt er relativt, men det er lenge siden. Jeg mistet vel rett og slett kreftene mine til å lese. Eller motet. Og jeg klarte ikke si noe konstruktivt. Og der er vi nå. Jeg leser ikke, men jeg vil gjerne skrive. Og kanskje lese, en annen dag. Kanskje noe du har skrevet? Kanskje en liten gjen av oss kunne skrive til hverandre, motivere, gjøre sammen? Jeg er ensom inni meg, og jeg trenger noen. Jeg trenger noen som er der. Med ordene under fingertuppene, som jeg kan skrive kreativt til. Selvsagt kan jeg gjøre det på egenhånd, eller til andre på egenhånd her på bloggen. Men et skriveverksted på nett, er mer motiverende, og jeg er over ti år for gammel til å høre til Skrivebua. Jeg lurer på når samhold fikk aldersgrense. Det var i alle fall før i går. I morgen, kommer snart. Jeg har lagt meg over bøkene. For å vente på at jeg klarer å lese de igjen.

Smakebit fra studentene

Mari fra flukten fra virkeligheten holder spalten åpen i påsken også. Det er jeg glad for, selv om jeg ikke har klart å lese denne påsken selv. Noen ganger, er det bare fullt i hodet mitt, og da fungerer jeg best med bilder. De snakker de også, men kanskje ikke et språk alle forstår. 

Men, i dag, i dag som du kanskje sitter med innspurten av en krim og rester fra påskeegget, har jeg lest en katalog. Og katalogen har vi felles. Alle kan gå inn, laste ned pdf-en og se hva førsteårsstudentene har fått ut av en krakk. Kall meg en krakk, men det kan bli kunst. Katalogen er på 48 sider. IKEA-krakken NILS er forvandlet til nye uttrykk, former, ideer og funksjoner av Førsteårsstudenter på produktdesignstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

Her finner du siden der du laster ned katalogen: http://www.hioa.no/Hva-skjer/37-x-NILS/37-X-NILS-katalog 

For å smake,og deretter fordøye, må du se bildene. Derfor ingen sitater i dag. Du må åpne opp å la krakken stå for at du skal sitte eller se på synet av briller i tre. Det meste er mulig. Og studentene har gitt drømmene liv. Og krakken. 

Bor du i nærheten av, eller reiser forbi, Ikea furuset, kan du også se utstillingen der, men å lese bildekatalogen gir også inntrykk. En krakk er ikke bare til å sitte på. 

Når alt stresser meg

Hei. Hei i grønne skoger og andre uvirkeligheter og virkeligheter. Skjemaer, frister, ting som skal fylles ut. Hull som blir større og større i et liv som en gang begynte å vokse og fikk føtter og armer og ben og alt stokket seg og jeg spiller kort med påskeharen og alle kyllingene. Jeg er feigest. Og modigst. Den modigste jeg er. 

Noen ganger, er virkeligheten så stor at jeg ikke klarer å flykte i bøkene. Jeg prøver å poste i flukten fra virkelighetens spalte smakebit på en søndag, men helt ærlig, jeg har ikke lest noe nytt i dag. Noen ganger, klarer jeg ikke å lese. Jeg klarer ikke å lese i dag. Jeg er på vei inn i påskedepresjonen. Inn i hva for noe? Påske er jo kos med fjell, kvikklunsj, påskekrim og vår. Det begynner å spire og sola smiler og fuglene synger. Hvorfor forsvinner jeg inn i et teppe, et teppe av mørke. Og en maske. Jeg blir maskekvinnen. Jeg smiler, altså er jeg. Enda i behold. Det gjelder å holde ut nå. En hel uke har legen ferie. Det blir en uke uten å si stort om hvordan jeg har det. Det er bare å holde masken. Og da klarer jeg ikke lese i en bok. Ikke i dag. Kanskje i morgen. Elsk meg i morgen, sa Elling i Ambjørnsens skriverier. Og smakebiten på en søndag tar jeg ut fra hukommelsen fra den bokserien: 

Alt går over. Til noe annet. 

Så går jeg videre, med øynene mysende. Jeg klarer ikke påskesolen. Den er for lys enda jeg bare er inne. Jeg klarer ikke godteriet. Det er ikke til meg. Jeg klarer knapt å stå på bena. De får ikke låne ski. Jeg vil ikke si det er synd på meg. Jeg er min egen fiende. Så ikke skyld på noen, om jeg slår meg. Og ikke bli sint, det var meg jeg traff. Mitt i brystet. Det er påskekrim på netthinnen. God natt.  

Enige og tro: Grunnloven 200 år

Jeg kom over denne strikkepakken via Arne og Carlos, strikkegutta våre, på Facebook; og da, først da  skjønte jeg det, grunnloven vår er 200 år i år. Og jeg tror, jeg tror at det sier litt om at ting fungerer i samfunnet at jeg ikke har tenkt over alderen. Ikke alt fungerer, men svært mye, og vi er et eget land som har vært det så lenge, og det er på en måte ingenting som ligger i lufta om at vi skal slås sammen akkurat, som så mye i vårt samfunn gjør for å spare. Landet er selvstendig. Og her står vi og går vi. Vott i vott. 

Det er vår nå, og sola skinner inn gjennom vinduet. Først kommer påsken, så mai med alle sine flaggdager. Og vi skal flagge sammen, enten vi kommer herfra eller har en annen bakgrunn. Vi kan stå sammen, støtt som fjell, om vi vil. 

Noen ganger, kan vi også falle i staver. Da er det godt med en hånd og holde i og et godt helsevesen, skoleværk også videre. Skal vi gå vott i vott ut av kuldegradene, inn i maivarmen og spise kroneis? 

Og vi som ikke kan, vi kan se på bildene. Ja jeg elsker 17. mai sendingen på nrk og tv2. Der ser jeg, at byene i Norge er der som før. At landet har mange viker og lange drag. At det er fjell og sjø og dammer. At det enda er rødt, blått og hvitt, men med flere farger blandt alt. Og jeg elsker sommerfugler. Jeg er ikke så glad i blomstene, for de visner, men sommerfuglene, de flyr. Flyr og flyr og svever. Nå lander jeg dagen snart. Godnatta. 

Smak av sommer, sol og det er søndag (klokken seks -18 - i sommertid)

Etter vinter kommer sommer (vi har alt snudd klokka). Etter regn, kommer sol, og det skinner så mye i vinduet at senoren på lyset i taket ikke vil skru seg på av mine bevegelser. Men det er en sånn bok, en sol etter regn bok, jeg smaker på i dag. Under lupen, eller paraplyen, har jeg boka Opp igjen av Petter Wallace og Peder Kjøs. Den handler om å reise seg opp igjen etter en smell. Ikke tordenvær og lyn, men andre skremmende ting som angst, frykt, depresjon. Og når Petter reiser seg og snakker om disse temaene, føler jeg at han gjør det stødig, og mange av kapitlene er av psykolog Peder Kjøs. Jeg tror ikke noen redd høyrehånd kunne gjort det bedre. Det smaker i alle fall lovende. Det er ikke patetisk, på noe som helst nivå. Det er en "sånn var det for meg bok, og kanskje kjenner du igjen noe og kan lære for å reise deg igjen-bok". En bok om at det går over. For smeller gjør det. Ikke alle psykiske lidelser går over, men det som kjennetegner en smell, kan gjøre det. Derfor skriver han, så leseren skal kunne tro på akkurat det. Om man legger bort håpet, noe man lett gjør i en sånn situasjon, det kan jeg se ved å lese hvordan Petter hadde det i nuet, skal man huske: Det går over. Men han tar ikke lett på det. Det er en lang vei å gå. Vær tålmodig, sier Petter. Uten at han helt vil være det selv, mens det regner. Jeg er på side 134 og Petter skriver:

Jeg skriver for eksempel deler av dette kapittelet i en situasjon der jeg sliter med lett angst. Jeg er på reise og sitter i et fremmed land blandt mange fremmede mennesker på en internettkafé og skriver, fremfor å ligge på et ensomt hotellrom og kjenne på angsten som vedvarer. Det kostet en del å gå inn på denne kafeen, men det ville gjort mer vondt å ikke gjøre det. Å sette seg ned og skrive koster også en del, jeg kjenner at jeg stritter imot, men det er egentlig ikke noe annet jeg vil gjøre i stedet. Angsten ønsker seg et ikke-engasjement. 

Å holde seg gående, betalte seg. Han reiste seg, han fortsetter i NRK, i boka får vi høre om Himmelblå, suksesserien han står bak, og om filteret kamerafolkene brukte for å få øye til å se så vakker og levende ut som den gjør. Han drar også en paralell om reisen sin, reisen med angst til han er oppe igjen, der han selv har på seg et filter når han ser med angst i kroppen. Det er ikke da han skal ta avgjørelser, for filteret lyver og er ikke reelt. Det legger noe mellom han og virkeligheten. Når han er den vanlige seg selv mellom angstanfallende, ser han at det han i stad så, ikke ser likt ut etterpå. Som om alt var på film og tv. Det var ikke virkelighet. Men boka er virkelighet og jeg leser den.

Å spise en bok

Sliter du med å få barna til å spise frokost? Er de fulle av drømmer og søvn og du tom for idéer og full av avisas tyngre nyheter tidlig om morgen? Boka på vent, er den fantastisk morsomme, kreative boka til Ida Skivenes: Leik med maten! Glem alt du har lært om at du ikke skal leke med maten. Du kan lære på nytt! Hverdagen har ikke vondt av, snarere godt av, litt lekenhet. Boka kan få både små og store til å synes det er gøy å lage små måltider (til og med klokken 07.00 om morgenen) og å spise dem. Jeg har kun sett noen av brødskivene, men har munnen full av komplimenter. Det skal ikke stå på kreativteten. Vafler blir til hunder, ost og jordbær til kjærlighetsbrev, bananer til snegler, egg til tusenben og et par stykker brød et helt hus i blobbærskogen. Hun får inn frukt og grønt, paprika er jo en sol må vite, og lager matkunst til hverdags. Og det beste av alt, du får mange ideer servert i boka som ikke skal få vente lenger tid enn postmannen bruker på leveransen.