Når alt stresser meg

Hei. Hei i grønne skoger og andre uvirkeligheter og virkeligheter. Skjemaer, frister, ting som skal fylles ut. Hull som blir større og større i et liv som en gang begynte å vokse og fikk føtter og armer og ben og alt stokket seg og jeg spiller kort med påskeharen og alle kyllingene. Jeg er feigest. Og modigst. Den modigste jeg er. 

Noen ganger, er virkeligheten så stor at jeg ikke klarer å flykte i bøkene. Jeg prøver å poste i flukten fra virkelighetens spalte smakebit på en søndag, men helt ærlig, jeg har ikke lest noe nytt i dag. Noen ganger, klarer jeg ikke å lese. Jeg klarer ikke å lese i dag. Jeg er på vei inn i påskedepresjonen. Inn i hva for noe? Påske er jo kos med fjell, kvikklunsj, påskekrim og vår. Det begynner å spire og sola smiler og fuglene synger. Hvorfor forsvinner jeg inn i et teppe, et teppe av mørke. Og en maske. Jeg blir maskekvinnen. Jeg smiler, altså er jeg. Enda i behold. Det gjelder å holde ut nå. En hel uke har legen ferie. Det blir en uke uten å si stort om hvordan jeg har det. Det er bare å holde masken. Og da klarer jeg ikke lese i en bok. Ikke i dag. Kanskje i morgen. Elsk meg i morgen, sa Elling i Ambjørnsens skriverier. Og smakebiten på en søndag tar jeg ut fra hukommelsen fra den bokserien: 

Alt går over. Til noe annet. 

Så går jeg videre, med øynene mysende. Jeg klarer ikke påskesolen. Den er for lys enda jeg bare er inne. Jeg klarer ikke godteriet. Det er ikke til meg. Jeg klarer knapt å stå på bena. De får ikke låne ski. Jeg vil ikke si det er synd på meg. Jeg er min egen fiende. Så ikke skyld på noen, om jeg slår meg. Og ikke bli sint, det var meg jeg traff. Mitt i brystet. Det er påskekrim på netthinnen. God natt.