Bok om Asperger syndrom. Forfatter: Jeg.

 Nå kan jeg endelig slippe på hemmeligheten. Boka mi er et faktum. Tittelen er Knapp nok. Et jenteliv med Asperger syndrom. Den skal gi et innblikk i hvordan et liv på autismespekteret kan være. Den skal gjøre at flere fanger opp og hjelper sånne som meg i tide. Boka er håndfast og konkret. Den har kommet fra trykkeriet. Forlaget er Spiss forlag. Forord er av forfatter Gro Dahle. Jeg er noe!

Boka mi, gjorde gårsdagen til en spesiell dag. Dette skriver forlaget om boka: Endelig har selvbiografien "Knapp nok - Et jenteliv med Asperger syndrom" kommet! Helene Larsen skriver her om sitt liv som ung kvinne med Asperger syndrom og anorexi. Boken er lettlest og fengende. Den kjente forfatteren Gro Dahle skriver blant annet følgende i sitt forord: Helene Larsen skriver så ærlig og klokt, personlig og presist, poetisk og berørende om å være en slik jente, om å ha asperger syndrom, om det å havne i et psykisk uføre, om det å være innlagt. Dette er viktig ikke bare for enkelt-leserne og asperger-leserne, men ikke minst for psykiatrien, for helsevesenet, for NAV, skolen og samfunnet. I dette fleksible, hypersosiale samfunnet hvor alt handler om teamwork, sosiale møteplasser, gruppearbeid og fleksible løsninger er det vanskelig for mennesker med asperger syndrom. Derfor trengs Helene Larsens blogg og bok, for å åpne opp for kunnskap om dette feltet, for å vekke interesse og skape forståelse for denne typen spennende og sårbare mennesker som kan se verden på nye måter, tenke annerledes, se løsninger og farger! Bestill her: http://spiss.homestead.com/bestilling.html

Følg meg videre på www.aspergerinformator.com , det er den bloggen jeg bruker. 

Du kan bestille ditt eksemplar hos Spiss. Pris: kr 300,- Kjøpes via www.spiss.no . Bestill her!

P.S Skeptisk til å bestille på nett? Da kan din lokale bokhandel gjøre dette for deg. Men det er enkelt og trygt hos Spiss, og går raskere.

P.S 2: Det betyr noe at du leser!

Du er menneske nå

Jeg er så opptatt med aspergerinformator for tiden, og sliter med å komme inn teknisk i bokbloggen min. Men jeg koser meg med en fantastisk diktsamling utgitt hos Gyldendal. du er menneske nå av Eirin Gundersen. Jeg prøver å blogge via iPad i stedet, kanskje går det bedre og å vi skrives mens du leser dette. Snakker vi nå?

Smakebit på søndag

I dag er det ikke mye rom for å tenke, så jeg poster første avsnitt på side 49  (akkurat den siden jeg er på) i En riktig människa til smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten: 

Jag sat ofta på golvet någonstans i vårt hus. Jag brukade sortera bokstavskort som jag hade i en vit plasthink. Pappa hadde gjort de där korten till Kerstin, från början, han hade skurit ut dem i kartong och textat bokstäverna på dem, sådant var han bra på. Nu hade jag tagit över dem.... 

Fra der nede på gulvet titter jeg opp. Boka er av Gunilla Gerland og jeg leser den samtidig som jeg jobber mye med aspergeropplysningsbloggen min: http://aspergerinformator.com 

Smakebit på søndag: En riktig människa

Gunnilla Gerland, side 17 i En rikig människa: 

- Maten bits inte, sade de och skrattade.
Men vad visste de om det? 

Boka er om Asperger syndrom og jeg leser i den mens jeg jobber med http://aspergerinformator.com  Jeg deler denne smakebiten til Flukten fra virkelighetens ukentlige spalte, smakebit på søndag. Jeg syns de to linjene passet perfekt. 

Smakebit: Ingen, ingensteds

Siden jeg jobber med bloggen http://aspergerinformator.com nesten hele tiden, er smakebiten på søndag en bok skrevet av en autistisk kvinne; Donna Williams. Boka heter på norsk Ingen, Ingensteds. Midt på side 84: 

Jeg begynte å holde opp med å se på prikkene og fortape meg i fargene. Jeg begynte å miste grepet om min kjærlighet til tingene rundt meg, og dermed satt jeg igjen med "deres" hule trygghet og "deres" totale mangel på garantier. Hatet ble min eneste virkelige tilstand, og når jeg ikke var sint sa jeg unnskyld at jeg puster, unnskyld at jeg opptar plass, jeg kunne til og med si unnskyld at jeg sier unnskyld. Den totale fornektelsen av retten til å leve var en konsekvens av å lære å oppføre meg normalt. Alt utenfor meg sa meg at min overlevelse kom til å avhenge av at jeg ble flinkere til å spille at jeg oppførte meg normalt. Inni meg visste jeg at dette per definisjon betydde at det eller den jeg naturlig var, ikke kunne godtas, ikke var verdt tilhørighet, ikke engang var verdt et liv. 

Smakebit på søndag: Hundre tusen timer

Jeg har ikke lest så mye i det siste, for jeg er opptatt med Aspergeropplysningsbloggen min, http://aspergerinformator.com. Jeg mener ikke å unnskylde meg. Jeg står inne for det valget. Det gir meg mindre tid til å lese, men jeg klarer uansett ikke alltid å lese. Og jeg har masse tid! Det er bare det at jeg blir så fokusert når jeg gjør en ting, at jeg ikke kan bytte fokus så lett. Når jeg jobber med Aspergerbloggen, er leserne mine fryktelig viktige. Og de kan telles! Jeg liker det kjempegodt.

Men jeg åpner Hundre tusen timer for å delta i smakebit på søndag. Det er en diktsamling av Gro Dahle. Jeg har lest den før, og liker den. Den begynner slik: 

Mamma, mamma! Rygg skal jeg kalle deg. Store brede rygg skal jeg kalle deg.  

Jeg leser videre om rommet, listene og dørene i rommet som står og venter når man våkner. Jeg flytter meg inn i boka og leser litt videre og gir en ny smakebit: 

Sier moren min den grønne jakka. Tar jeg på den grønne jakka. Vil hun se meg danse?

Jeg tenker på Idas dans og tenker at jeg er litt som Ida i boka om den kreftsyke jenta av Gunnhild Corwin. Jeg danser. Jeg danser med bokstavene og skriver om å oppleve verden. Jeg blir til blogg nå, mens Ida ble til bok. Kanskje blir jeg også bok en dag, i hylla de. Da skal jeg stå skolerett og bøye sidene mine av takknemlighet når du blar. 

Bokanmeldelse: På et annat sätt

Det er noe med meg og svensk. Jeg har alltid likt det. Det er litt annerledes enn norsk som er språket her jeg kommer fra. Og jeg føler meg ikke helt som andre nordmenn. 

Jeg har lest en bok på svensk. Om det var vanskelig? Slett ikke. Paula Tilli skriver godt. Boka er om Asperger syndrom og var med på å inspirere meg til å starte bloggen min: http://aspergerinformator.com

Boka tar for seg en oppvekst der man er annerledes uten å vite hvorfor. Den tar for seg en diagnose som voksen. Den tar for seg samspillet med andre mennesker. Dette er en bok for alle, som vil lære mer, om andre. 

Paula Tilli skriver om egne erfaringer, akkurat som jeg gjør i min blogg. Ingen med Asperger syndrom er like. 

Dette er en spennende bok, som åpnet øynene mine. Den er på 223 sider, men er likevel svært lettlest. 

Det er ikke alle de norske butikkene som har den, men de har den veldig rimelig på adlibris her.

Smakebit på søndag

I dagens smakebit på søndag, går jeg på svensk. Fordi: En svensk blogg har gjort at jeg har tatt steget og laget en blogg om Asperger syndrom på norsk. Besøk den gjerne og følg enda mer enn gjerne på epost. 

Side 167 i Inte en främling, 41 betettelser om identitet on mångfald. 

Aspergers syndrom og add. Så stod det på det papper som läkeren räkte mig. Året var 2003 och jag hade hunnit bli 24 år gammal. Ett 24-årigt liv fullt av misslyckanden och utanförskap. 

Paula Tilli er bare en av de som beretter i boka. Det er mange måter å være annerledes på. Noen er farget, noen homofile, noen mangler et ben, noen har Aspergers, som Paula, det usynlige handicapet. Men Asperger har også en del styrker. Les mer i min blogg på http://aspergerinformator.com Jeg elsker historier om annerledes mennesker og hvordan vi alle har en plass i menneskespillet, som små eller store brikker. Jeg skal kose meg med resten av boka. God søndag!

Smakebit å smile av: Kampen Park

Dette er fantastiske ordspill! Jeg leser Kampen Park, den nye tegneserien fra Emont, anbefalt av selveste Pondus. Shop & sprett & tjo & hei! Det er ikke så lett å gjengi ute ntegningene men jeg gjør et forsøk. 

Postbudfugl kommer og roper: 

- Avis! - Kommer! svares det fra inni tre(nd)et. - Det er jo bare regninger! Hvorfor sa du "avis"? - Vi er forplitet til å si det. Sponset av bilutleiefirmaet. haha. Jeg tuller med deg. Her er avisen din. - Hehe. Din spøkefugl. I tankeboble: - Gretne gnager! I tenkeboble: - Dumpapp! 

Løp og kjøp sier jeg bare. Og så går de på shopping, gnagerne Henning og Fleming, for å kjøpe ny sommerpels. Hva leser du en søndag? Om du leser avisa for å holde deg samfunnsorientert, gå for reklamen. Det er tross alt et forburkersamfunn. 

Ny tegneserie fra Egmont: Kampen Park

Når to homser endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, ble det i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo. 

Kan det bli bedre? Jeg elsker ordspill. Og når de i tillegg er tegnet, får de sin egen dimmensjon. Jeg kan bygge en høyblokk i tankene, med plass til alle slags par.  

Henning og Fleming minner om andre fiktive gnagere, nemlig Snipp og Snapp. Den ene med rød snute, den andre med litt hissig temperament. 

Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn. 

Serien presenterer virkeligheten til de fleste par, samme hvilket kjønn man deler hi, tre eller hule eller hus med. 

Bladet 100 shades of grey fra Kampen Park dumpet ned i postkassa mi i dag. Jeg gleder meg til å lese. 

Smakebit på søndag: Bagasje

I dag åpnet jeg ei bok som ligger på vent. Det er Granta, arena for ny litteratur, nummer 3, som heter Bagasje, utgitt hos Gyldendal. Jeg leser Om vekten av en lettelse av T. Harry Schjerven. Smakebit: 

Jeg spør: finnes det en hemmelig venn for et kjærtegn, en fugl
for hånden, et beskjedent løft: en liten lettelse
som kan gi et mål på hva himmelen bærer? 

Alle disse følelsene (les: Av hat)

I dag er det en sånn kjip dag. En sånn dag du ikke vil noen ting. Jeg har lyst til å si til noen at de kan dra til helvete. Men heldigvis er det ikke så mange å snakke med. Nå syns du sikkert jeg er patetisk og barnslig. Javisst er jeg det! 

Jeg klarer ikke gi og ta, jeg klarer ikke føle ballanse i forhold. Men gjør det meg til et dårlig menneske, eller gjør det meg til meg? Jeg tror det gjør begge deler. Og noen ganger er det viktigst å være sann. Og klyper jeg meg i armen, kjenner jeg at jeg er her. 

Det er en lang dag. Jeg sov lenge, likevel er dagen lang. Det henger ikke sammen. Og jeg henger ikke sammen. 

Jeg tar av meg hatten for hat. Hat er så sterkt at jeg faller sammen. Og det sitter i hodet, på hodet, som en hatt. 

H. 

Smakebit på søndag

Jeg har ikke lest stort denne uken. Faktisk ikke i det hele tatt. Men i dag åpnet jeg Hopp da, så blir vi kvitt deg for å finne en smakebit. Jeg falt for denne: 

Tine har alltid vært en pappajente. Hun var med faren sin overalt. Da Tore trente og spilte egne fotballkamper, var Tine med. Hun var med han på skolen da han tok økonomifag, hun var med han når han jobbet på slakteriet, og hun var med når han besøkte venner og kjente. Og hvis han en dag spurte "vil di være med?" og hun svarte nei, smilte han og svarte "Neiei, ha det da"# og så tok det ikke lang tid før Tine løp ut på trappen, veivet med armene og ropte: - Veeeent, jeg er med likevel! 

Boka er om Tine som ble mobbet. Jeg er glad hun hadde pappaen sin, i den brutale hverdagen. Han visste ingenting, men var der. Nesten alltid. Han har skjønt, etterpå. 

I dag har jeg sovet litt, tatt bilder, vært en del på nettopp nett og nå blogger jeg. Hva gjør du en søndag? Foran meg venter en utfordrende uke. 

Boka på vent: Din, Alltid

Det er tirsdag og bare en uke igjen til en viktig dag. Jeg kjenner jeg er lettere nervøs. Jeg får ikke til å lese, men boka passer jo da desto bedre - for da kan den fortsette å ligge på vent litt til. Jeg velger meg Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen. Du kan lese om boka her. 

Dette skriver forlaget om boka: 

Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig?

En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake. 

"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.

Boka får også meg til å tenke. Hva hjelper det at folk sier det ikke er min feil, når de i neste øyeblikk er sinte for den jeg er? Jeg skal ikke grave mer med den spaden i dag. Jeg rører rundt grøten og invierer til mellommåltid. 

P.S Da jeg skulle poste til spalten, ser jeg at Beathes blogg er borte. Jeg må gå på jakt. Har noen andre tatt over spalten? 

Smakebit på søndag

I dag er det bare å si: Velkommen mars! Vi går inn i en ny måned. Det er en spesiell måned for meg, for om bare noen dager skal det bestemmes om jeg skal leve eller ikke. Det høres kanskje dramatisk ut, men noen ganger er liv dramatiske. Og døden er en del av livet.

I dag er verdensdagen mot selvskading. Jeg vil sende gode tanker til alle som har det vondt på den måten i dag. Det står stor respekt av alle som fortsetter å kjempe. Jeg ønsker alle en skadefri dag. Men det er kanskje for mye å håpe på. Men kanskje får noen en ekstra klem i dag og et klapp på skuldra?

Smakebiten jeg deltar med hos Mari i Flukten fra virkeligheten,  henter jeg fra boka Hopp da, så blir vi kvitt deg, boka om Tine Marie som ble mobbet, nettopp fordi mange mobbeofre sliter med selvskading. Også mange år etterpå. 

Jeg finner smakebiten på side 24, under tittelen Den upopulære jenta.

Som den dagen hun var på vei hjem fra skolen. Det var ikke langt å gå. Likevel rakk de å ta henne, de to naboguttene som ventet i svingen. De sto i veikanten. TIne skvatt i samme øyeblikk hun så dem. Det var to litt eldre gutter hun alltid hadde vært redd for. (...) Alt var stille rundt henne. Guttene nærmet seg. Øynene hennes var fylt av en blanding av redselstårer og rendrååer, men hun så dem. De ble større og større for hvert skritt hun tok. Hun var nesten hjemme, men mellom henne og den trygge husdøren, var naboguttene.
- Skal vi vise deg en tryllekunst? lokket de.
Hun svarte at hun ikke ville.
Det tok ikke mange sekundene før guttene hadde fanget henne. De presset en stor, knall gul paraply nedover hodet hennes, og klemte til. Sperret henne inne. Tine hylte og gråt. Hun var livredd.
- La henne være. La henne være!
Stemmen til Tines kusine var utenfor paraplyen. Det reddet henne.

Et sted skinner det

Det er lørdag. Jeg kjenner meg matt. Sjakk matt. Jeg orker ikke lese. Eller å skrive om å lese. Men jeg titter innom bloggen min. Bare for å vite at jeg er her. Og jeg har en bok av Vibeke Riiser-Larsen, den ligger på vent, og heter Et sted skinner det. Kanskje gjør det nettopp det i kveld? Der du er? 

Boka kan du lese om her. Jeg gleder meg til å ta fatt på den, men jeg må først lese mobbeboka. Fordi den er viktig den og. Kongen talte om mobbing i nyttårstalen. Men det er en bok som gjør vondt å lese, fordi den er basert på virkeligheten. Jeg liker sannheten, så jeg skal lese hele, men det koster energi å bry seg. Men misforstå meg rett, jeg vil ikke bytte det ut. 

Who let the dog out?

Det er fredag og du går tur med hunden. Du var tidlig oppe, og gikk tur med hunden. Så gikk du på jobb som en annen arbeider. Da du kom hjem igjen, gikk du ny tur. Jeg beundrer deg, for å få hverdagskabalen til å gå opp. For meg, er det en gåte. 

Jeg har begynt å lese en bok fra Ascehoug: Hopp da, så blir vi kvitt deg. Den er et viktig stykke mobbehistorie fra en helt vanlig dame i Norges land. Det kunne vært deg. Du kan lese om boka her.

Det har vært middag. Hunden må ut igjen. Voff. 

Kakao med chili og nye bøker

Nye bøker i postkassa = lykke. Jeg i speilet = liten. Til sammen: Lykkeliten. Og her begynner dagens blogginnlegg. Det handler om å være. Prøve å være. Litt til. Jeg kan ikke drikke kakao, men jeg fant en oppskrift jeg vil dele med dere hos Tine, Mr. Melk sin hotte kakao med chili! 

Chili er kanskje nymotens her til lands, men vi må ti år tilbake til da jeg smakte kake med chili i. Sjokoladekake. Verdens beste sjokoladekake ever. Bakt av storebror mens jeg enda spiste. 

Det er mye man kan si om gamledager og mye man kan si om fremtiden. Felles er at begge har rom for eventyr. Så jeg dikter meg gjennom dagen. Og der, er du. Du sitter og leser ordene mine. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke sitter og dikter, bare slutter å puste. Ja, det gjør jeg. Men det er et annet eventyr. Og et man ikke kjenner slutten på. Lykkelig alle sine dager duger ikke. 

Jeg går over til fantasien. Kyss en frosk, lag en prins, klem en venn. Det siste går kanskje i oppfyllelse? 

Du skal lese mye

Jeg hørte noe fint i dag: Et fint nyttårsforsett. Det var en som ville ha som mål å lese flere bøker. Det var et nyttårsforsett jeg kunne like: Det å gjøre noe mer. Ikke som å trene mer uten å ha lyst eller å slutte med det eneste man liker, men å unna seg mer av noe man liker å gjøre. For personen likte å lese. 

Videre tok jeg stafettpinnen og leste noen sider selv, i Truls over Grønland. Jeg er på side 110 som begynner slik: "Enkelte dager er bare ikke bra. Denne er en av dem, den måtte jo komme." 

Og denne dagen føyer seg inn i rekken, også for meg. Jeg kjenner meg utkjørt. Som om jeg har prøvd hele dagen, kjempet i mot, det som egentlig er inni meg. Det er mer enn en bok inni meg. Det er minst hundre. Og jeg skriver ikke, for ingen vil utgi verkene mine. Kanskje har jeg ikke prøvd nok. Jeg kommer ikke til å prøve. 
(Jeg har skrevet 72 sider om et jenteliv med asperger syndrom. Er det nå du kommer til å oppdage meg?)

Jeg ønsker meg fortsatt brevvenner eller medbloggere som vi kan skrive via bloggene våre med. Aller mest ønsker jeg meg forsvinnende lite. Som å forsvinne. Og det gjør jeg, i mengden. 

Lenger ut på isen (smakebit på søndag)

Det går sakte meg lesingen for tiden. Så har jeg sagt det, advart deg. Det går i det hele tatt sakte. Jeg går ikke over Grønland, men leser om Truls. Og jeg leser sakte. Dagens smakebit er fra side 92. 

For første gang får jeg gå først i flokken. Med kompasset på brystet er det jeg som staker ut kursen og styrer tida. 

Neste smakebit er om en seier (Gullrutens publikumspris), og hvordan den nyheten arter seg på isen på Grønland. 

Vi spiser knekkebrød og snakker ikke noe særlig mer om publikumsprisen. Selvsagt ikke, men hadde jeg vært hjemme, hadde jeg vært ute og feiret.  

Alt dette er et tegn på at hjemme, er det andre behov som blir tilfredsstilt. Det er plass til andre gleder og å sole seg i glansen. På isen, er det primære det viktige. Våre primærbehov og rutiner. Hjemme er det rom for Gullruten og bli hyllet. Truls lærer å lytte til kroppen på isen, og liker det. Han vet ikke om han liker at han blir dratt tilbake til sitt vanlige liv når han hører den glade nyheten. 

Det er søndag, og jeg følger rutiner. Jeg lever et rutineliv. Jeg hadde ikke fikset noe annet. Ikke nå. Ikke nå som jeg er så syk. Jeg kjenner jeg synes litt synd på Truls som ikke kan bli beskyttet mot virkeligheten. Men så husker jeg, han har jo valgt TV. Og det er TV han går over isen for. 

Leser du i dag? Jeg hadde nok med å skrive dette innlegget. Det er mye som er nok om dagen. Klokken er snart tolv. Tvangsmat og søvn venter.