Touch me if you can

Noen ord betyr flere ting. Som touch. Det kan bety å røre noe rent fysisk, ta på, eller å berøre. Og i dag kjenner jeg meg berørt. Av alt og alle. Så berørt at jeg kjenner meg død. Det henger ikke sammen, jeg vet det. Og jeg som er så opptatt av at ting skal henge sammen. Jeg får det bare ikke til. 

Jeg for ikke forklart hva jeg føler nå. Jeg ble konfrontert med at "det var vi vel ferdige med nå" og jeg kjente meg ikke ferdig. Ikke i det hele tatt. Følelsene mine bruker tid. Lang tid. Og sånn går nå dagene. Inn i alt og ut i ingenting. 

Bokanmeldelse: Kjære søster

Bok: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 95
Målform: Nynorsk
År: 2015

Veiledende pris: 259 kr

Kjære søster er en roman om Eli Anne og den døde søstera hennes. Det er en levende bok om døden, sorgen og tomrommet etterpå. Når et ungt menneske dør, står gjerne facebook-veggen igjen.

En stund etter Amalies død, bestemmer Eli-Anne seg for å skrive på veggen hennes hver dag. Hun setter på en innstilling som gjør at bare hun ser det som hun skriver. Hun og kanskje søsteren hun skriver til. Veggen er litt som en minnebok, men også som en slags forlengelse av livet.

Boka er om sorg, savn, kjærlighet, musikk og Patti Smith. Amalie elsket Patti Smith. Og Erlend. Eli Anne elsket også Erlend, og får ikke sagt det mens Amalie lever. Det fines ting de to søstrene ikke fikk ordnet opp i mens Amalie levde, ting de aldri fikk sagt til hverandre.

Foreldrene vil at veggen skal legges ned, men fram til det må skje, skriver Eli Anne. Boka er en samling brev med alle tittelen Kjære søster. De er skrevet fra en deprimert og sorgfull storesøster som elska veslesøstera si.

Målgruppa er ungdom 11-16 år. Jeg skvatt litt da jeg leste det, for boka traff meg midt i blinken og jeg er 31 og kjente meg plutselig ikke voksen nok til å være 31. Greit nok at jeg liker barnebøker fordi de ofte prøver å appellere på to nivåer – også foreldrene som leser høyt. Dette var noe annet. Men nok om alderen min og følelsen av å falle inn i feil målgruppe.

Dette er en leseropplevelse som setter tankene i sving og meg til å skru opp volumet på musikken. Jeg elsker bøker og musikk på en gang.

Boka er lettlest, samstemt, dynamisk, levende og godt levert av Walgermo.

P.S. Jeg leste hele i går kveld.

Bok om døden

Jeg leser i romanen Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo og det slo meg, at jeg som ikke leser aviser, savner dødsannonsene, spesielt de i Aftenposten. Jeg savner å se symbolene man kan plassere i dem. Jeg savner ordene fra de som står igjen. 

Jeg leste om Kjære søster utgitt hos forlaget Cappelen Damm i dag. Og det slo meg, jeg er ikke voksen. Målgruppa var 11-16 år. Jeg er 31 og liker boka. Én ting er å like barnebøker for de minste, fordi de ofte hendvender seg SAMTIDIG til de voksne som leser for barna, noe annet er å være 11-16 år. Og jeg lurer på om jeg er 11. Jeg tror kanskje det. 11 år og misunnelig og sjalu og i konflikter. 

Nå skal jeg lese videre. Jeg måtte bare forevige dette. 

P.S. Jeg kan aldri skrive en voksenbok. 
P.P.S. Jeg er ikke voksen. 

Flere barnebokfavoritter

Lucie

Jeg leser litt. Jeg prøver å lese litt. Amalie Skram har vært der jeg er. Og hun skrev om Lucie. Hun var av de dannede, Amalie Skram altså, som var på avdelingen med porselensserviset. 

Jeg liker Amalie Skram. Og jeg tror jeg kan like Lucie. Det er skrevet litt gammeldags, språket er ikke så enkelt som i dag, men det gjør noe det og. Det lille ekstra, krydderet. Som salt i grøten. Det skal ikke mangle på det. 

"Ja, herregud når fyren er så gla´i Dig da" leser jeg. Og jeg tenker. Tenk om noen var så glad i meg. Og kanskje er noen det. Noen som ikke vet at jeg finnes. Sånne tanker baler jeg med i dag. For tenk om noen der ute går og venter på en rar jente som meg. Dame. Kvinne. Og bare ber om at hun skal bli frisk nok? 

En hjelpepleier sa noe fint i går. Livet er uhåndterbart for meg. Og det er helt sant. I morgen er det fredag og vi går inn i helga. Men først kommer legen og snakker med meg. Snakker, ser, er. Og da kan jeg være. Ikke sant? 

Jovisst, H, du kan være i morgen. I morgen er du alltid en løve. Men jeg kan godt være sau litt til. Eller lam. Et av lammene som gis Jesus. Ok, nå skriver jeg meg bort. Borte vekk. Jeg leker. Borte vekk. 

Barnebøker for store og små

I dag har jeg samlet sammen noen bilder av bøker jeg husker. Jeg vil lage flere kollasjer i morgen med enda flere barnebøker jeg anbefaler, men her er noen favoritter. De fleste finner du hos bokkilden, haugenbok, ark.no som jeg besøkte eller en annen bokhandel du foretrekker. De eldre er lettest å finne på nett da de kun har plass til de nyeste i de fysiske butikkene. Man kan ikke ta barndommen tilbake, men man kan la den leve videre. Kanskje derfor boka jeg selv laget er ei barnebok. Ei bok å vokse i/med, og ikke fra. 

I dødens fotspor

Boka på vent til spalten hos Beates bokhylle, handler om døden. Og om livet etterpå. Boka heter Kjære søster og er skrevet av Alf Kjetil Walgermo, utgitt på Cappelen Damm. Dette står om boka: 

"Når eit menneske døyr i dag, står gjerne Facebook-veggen igjen etter det. I mange tilfelle lever veggen vidare, som ein stad der slekt og vener vender seg direkte til den avdøde. Profilen blir ei minnebok, men også ei slags forlenging av livet. Etter at Amalie døyr, begynner storesøstera Eli Anne å skrive til henne på veggen hennar. Ho skal snart legge profilen ned - ta ein endeleg avskjed - men kvir seg for å ta det siste steget. Eli Anne skriv på veggen til Amalie og ser attende på forholdet deira: på endringar av status, på løgner og sjalusi, men også på kjærleiken mellom to søstrer. Kjære søster er ei forteljing som rommar både sorg, anger og skam - men også glede, livskraft og håp. Det er i tillegg ein roman om musikk, der ulike musikksjangrar og kunstsyn får bryne seg mot kvarandre."

Jeg skal lese denne boka. Den er på vent, på vei i posten. Postmann Pat, med sin svarte og hvite katt. Ja, jeg er redd. Og når jeg er redd assosierer jeg. Jeg dissosierer også, altså tar bort litt av virkeligheten rundt meg, forsvinner inn i meg selv. Bøkene vinner meg tilbake. Til en bit av virkeligheten. 

Vi sier ofte at døden er en del av livet. Men den er ikke det. Ikke for den som dør. Da er det over. Livet. Men for de rundt, som har mistet, er tapet en del av livet. Og jeg liker bedre den engelske måten å si det på enn norske kondolerer, nemlig: Sorry for your lost. 

Når jeg dør, kan godt facebookveggen min forsvinne. Jeg har ikke behov for å stå igjen. Men om de rundt meg vil ha veggen der, skulle jeg ikke nekte dem. Det ville dessuten være for sent. Og jeg tror ikke at vegger er til skade, selv om det ikke bor mennesker bak dem. De blir som en terapautisk arena for de som står igjen. Det samme med blogger. Et hjørne på nett. Nettopp nå. 

Tankene mine i dag, går til noen som har mistet. Men jeg blir også veldig fanget i meg selv når jeg tenker på andre som dør, fordi jeg har bedt om å få dø og skal i sak om nettopp dette faktum. Og det føles akkurat nå som om min virkelighet er egoistisk. Jeg burde tenke på de som står igjen og trenger veggene. Veggene av liv som skulle vært der. 

Med all respekt skal jeg lese Kjære søster. Skal du?