Brent kjærlighet

Jeg har mistet hele verden. Jeg sitter med den i fanget og aner ikke hvordan jeg skal få den til å gå, eller samle seg.  Jeg vet rett og slett ikke. Og jeg klarer F*** ikke å skrive denne teksten.  Det er sommer, det er varmt, jeg sitter inne, det er kaldt rundt hjertet mitt. Og det har alltid vært, jeg har bare innbilt meg at de likte meg. Les: Elsk meg i går. Jeg er ikke engang modig nok som Elling til å si Elsk meg i morgen. Selv om jeg ikke kan i dag, kan jeg ikke i morgen heller. Og ikke i går, men fortiden kan vi ikke ta tilbake, så, Elsk meg i går. Jeg har hele verden i fanget, rast sammen, som et tastatur og kroppen min er et kart som har skadealarm i alle retninger. Det er ikke opp eller ned, nord eller sør. Men jeg sitter her, i øst, og kan bare... skrive: Jeg kan ikke skrive denne teksten om kjærlighet. 

Søndagsskribling

Jeg møtte deg, i går, i hagen. Hei, sa jeg. Jeg spurte ikke hva du het, for jeg visste. Du er Eli. Eli Hagen, så høyt er gresset at det ligner håret hennes. Hei, sa jeg og klippet plenen pent mens Per i hagen fikk mindre vondt i magen. Eller, var det jeg som fikk mindre vondt?

Jeg holdt stenene tett inntil brystet. Det hjalp å klippe gresset, lugge henne i håret. De duvet, rundstykkene mine. De var ikke store, kanskje de kunne vært med i et slankeprogram: ”Kvinne tidlig i trettiårene, på havregryn og selvskreven diett”. Jeg ser bort på havrebukken, tilbake på meg i speilet og knekker tankene mine med gjekslene. Liker du nøtter?

Han har dem mellom bena, og så senker jeg stemmen. Jeg hvisker som vinden, for dette snakker man ikke høyt om. Man har aldri gjort det. Bare på tv. Og hos helsesøster jeg ikke gikk til. Du vet, jeg har jo ingen søstre, og man kan ikke gå til søstre man ikke har. Noen ganger får man stesøstre. Da kan man vurdere det.

Tilbake til gullruta og TV og såpeoperaene og nyhetsbildet. De innhenter meg alltid. På TV var de syv. Syv søstre. Og en tilbakestående gutt, Kjell-Magne. En annen Kjell-Magne er politiker. Og her avslutter jeg debatten, for starter vi med høyre- eller venstre- eller arbeiderpolitikk, blir vi aldri enige eller ferdige, verken i hagen med alt gresset eller i tv-stua. Hva vil de egentlig se på? Nrk, tv2-nyhetene eller hele Norge baker kanskje?

TV2 hjelper deg. Forbrukerinspektørene undersøker. Alt blir plutselig krim. Til og med pizzaen i frysedisken. Hvor mye grovt mel. Hvor mye korn. Hvor mange prosent fett. Hørte vi palmeolje? 100 prosent ull er 100 prosent ull, men jeg trenger visst milo for å ikke drepe ulla fra en sau som kanskje fortsatt er sau eller har endt opp som fårikål med et kålhode i gryta til en bestemor som enda husker hvordan man lager fra bunnen av. Jeg pakker teppene om meg, hvisker hundre prosent ull, da er det i alle fall ekte, selv om det ikke er gull, glitter og glamour.

Jeg savner meg. Jeg ser meg i speilet igjen og finner meg ikke. Jeg har vært borte lenge nå. Er det på tide å ringe politiet? Onkel politi? Hvis han heter onkel, hvem er fetteren min? Og kusinen, har jeg en kusine Trine? Jeg ser etter meg i speilet. Først må jeg finne meg. Der, to blå øyne. Vi har ei tulle synger de. Og øyne blå. Jeg ser den trille ut av meg, en latter. Jeg ser det på munnen. Det var en dårlig spøk. Hva da? At Eli vokser i hagen og penger på trærne og at nøtteknekkeren er et juleeventyr. Er noe av dette sant? Jeg skriver, altså er jeg (hender på en kropp).  

Våre små søsken (når noen har skrevet det før)

I dag, prøvde jeg å lese litt igjen. Det ble ikke så mye av. To sider, kanskje. Men jeg sitter og tenker på noen ord. Noen ord jeg aldri glemmer. De her Inger Hagerup sine. Jeg er veldig glad i dette diktet, og jeg klamrer meg til det. Fordi jeg er så glad i det. Og det er trøst i det. Og støtte. Og jeg vet, jeg er en liten søster. Det er bare så trist, at ikke alle kan se. Det Inger Hagerup kunne. Og gleden er så stor, når noen prøver. Og titt og ofte leser jeg noen av hennes dikt, om bakeren på den bittelille øya og noen for voksne. Jeg tror, våre små søsken er for barn. I alle fall, var jeg liten da jeg lærte meg det. Det er verdt å ha i håndveska, for de som glemmer lett. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Inger Hagerup 

Det er en gang

Det er en gang lenge iden jeg skrev i bloggen nå. Alt er relativt, men det er lenge siden. Jeg mistet vel rett og slett kreftene mine til å lese. Eller motet. Og jeg klarte ikke si noe konstruktivt. Og der er vi nå. Jeg leser ikke, men jeg vil gjerne skrive. Og kanskje lese, en annen dag. Kanskje noe du har skrevet? Kanskje en liten gjen av oss kunne skrive til hverandre, motivere, gjøre sammen? Jeg er ensom inni meg, og jeg trenger noen. Jeg trenger noen som er der. Med ordene under fingertuppene, som jeg kan skrive kreativt til. Selvsagt kan jeg gjøre det på egenhånd, eller til andre på egenhånd her på bloggen. Men et skriveverksted på nett, er mer motiverende, og jeg er over ti år for gammel til å høre til Skrivebua. Jeg lurer på når samhold fikk aldersgrense. Det var i alle fall før i går. I morgen, kommer snart. Jeg har lagt meg over bøkene. For å vente på at jeg klarer å lese de igjen.

Smakebit fra studentene

Mari fra flukten fra virkeligheten holder spalten åpen i påsken også. Det er jeg glad for, selv om jeg ikke har klart å lese denne påsken selv. Noen ganger, er det bare fullt i hodet mitt, og da fungerer jeg best med bilder. De snakker de også, men kanskje ikke et språk alle forstår. 

Men, i dag, i dag som du kanskje sitter med innspurten av en krim og rester fra påskeegget, har jeg lest en katalog. Og katalogen har vi felles. Alle kan gå inn, laste ned pdf-en og se hva førsteårsstudentene har fått ut av en krakk. Kall meg en krakk, men det kan bli kunst. Katalogen er på 48 sider. IKEA-krakken NILS er forvandlet til nye uttrykk, former, ideer og funksjoner av Førsteårsstudenter på produktdesignstudiet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

Her finner du siden der du laster ned katalogen: http://www.hioa.no/Hva-skjer/37-x-NILS/37-X-NILS-katalog 

For å smake,og deretter fordøye, må du se bildene. Derfor ingen sitater i dag. Du må åpne opp å la krakken stå for at du skal sitte eller se på synet av briller i tre. Det meste er mulig. Og studentene har gitt drømmene liv. Og krakken. 

Bor du i nærheten av, eller reiser forbi, Ikea furuset, kan du også se utstillingen der, men å lese bildekatalogen gir også inntrykk. En krakk er ikke bare til å sitte på. 

Når alt stresser meg

Hei. Hei i grønne skoger og andre uvirkeligheter og virkeligheter. Skjemaer, frister, ting som skal fylles ut. Hull som blir større og større i et liv som en gang begynte å vokse og fikk føtter og armer og ben og alt stokket seg og jeg spiller kort med påskeharen og alle kyllingene. Jeg er feigest. Og modigst. Den modigste jeg er. 

Noen ganger, er virkeligheten så stor at jeg ikke klarer å flykte i bøkene. Jeg prøver å poste i flukten fra virkelighetens spalte smakebit på en søndag, men helt ærlig, jeg har ikke lest noe nytt i dag. Noen ganger, klarer jeg ikke å lese. Jeg klarer ikke å lese i dag. Jeg er på vei inn i påskedepresjonen. Inn i hva for noe? Påske er jo kos med fjell, kvikklunsj, påskekrim og vår. Det begynner å spire og sola smiler og fuglene synger. Hvorfor forsvinner jeg inn i et teppe, et teppe av mørke. Og en maske. Jeg blir maskekvinnen. Jeg smiler, altså er jeg. Enda i behold. Det gjelder å holde ut nå. En hel uke har legen ferie. Det blir en uke uten å si stort om hvordan jeg har det. Det er bare å holde masken. Og da klarer jeg ikke lese i en bok. Ikke i dag. Kanskje i morgen. Elsk meg i morgen, sa Elling i Ambjørnsens skriverier. Og smakebiten på en søndag tar jeg ut fra hukommelsen fra den bokserien: 

Alt går over. Til noe annet. 

Så går jeg videre, med øynene mysende. Jeg klarer ikke påskesolen. Den er for lys enda jeg bare er inne. Jeg klarer ikke godteriet. Det er ikke til meg. Jeg klarer knapt å stå på bena. De får ikke låne ski. Jeg vil ikke si det er synd på meg. Jeg er min egen fiende. Så ikke skyld på noen, om jeg slår meg. Og ikke bli sint, det var meg jeg traff. Mitt i brystet. Det er påskekrim på netthinnen. God natt.  

Enige og tro: Grunnloven 200 år

Jeg kom over denne strikkepakken via Arne og Carlos, strikkegutta våre, på Facebook; og da, først da  skjønte jeg det, grunnloven vår er 200 år i år. Og jeg tror, jeg tror at det sier litt om at ting fungerer i samfunnet at jeg ikke har tenkt over alderen. Ikke alt fungerer, men svært mye, og vi er et eget land som har vært det så lenge, og det er på en måte ingenting som ligger i lufta om at vi skal slås sammen akkurat, som så mye i vårt samfunn gjør for å spare. Landet er selvstendig. Og her står vi og går vi. Vott i vott. 

Det er vår nå, og sola skinner inn gjennom vinduet. Først kommer påsken, så mai med alle sine flaggdager. Og vi skal flagge sammen, enten vi kommer herfra eller har en annen bakgrunn. Vi kan stå sammen, støtt som fjell, om vi vil. 

Noen ganger, kan vi også falle i staver. Da er det godt med en hånd og holde i og et godt helsevesen, skoleværk også videre. Skal vi gå vott i vott ut av kuldegradene, inn i maivarmen og spise kroneis? 

Og vi som ikke kan, vi kan se på bildene. Ja jeg elsker 17. mai sendingen på nrk og tv2. Der ser jeg, at byene i Norge er der som før. At landet har mange viker og lange drag. At det er fjell og sjø og dammer. At det enda er rødt, blått og hvitt, men med flere farger blandt alt. Og jeg elsker sommerfugler. Jeg er ikke så glad i blomstene, for de visner, men sommerfuglene, de flyr. Flyr og flyr og svever. Nå lander jeg dagen snart. Godnatta.