Man skal alltid, alltid, alltid, ta ting med en klype salt. I alle fall fraser. Men det er så vanskelig. Når noen ber meg ha en fin kveld, og jeg vet jeg ikke kan lage en fin kveld, kjenner jeg at jeg strekkes i alle retninger.
Bare det å skrive "Å ta ting med en klype salt" er vanskelig for meg. Hvorfor? Fordi jeg leser det helt bokstavlig. Og jeg lurer på om det er fingrene mine som er klyper og jeg spinner og spinner. Og inni der, er det en veldig redd jente. Et lite barn. Som ikke klarer å velge bort mengden.
Så her sitter jeg. Mellom bøker og bilder og mennesker som tenker og sier og er. Og jeg er ikke der, på bølgelengden, og nå ble bølge vanskelig også.
Skitt fiske sa farmor. Lykke til, husker jeg.
Helene
Jeg kom til å tenke på at ei klype salt er mye mer enn nok det, hvis man er uheldig og får det i såret.
SvarSlettAv og til tar jeg meg i å si eller skrive "ha en fin kveld", men som regel holder jeg meg til at jeg håper den andre får en god kveld, ok kveld el.l. Det mest håpløse av alt, er når noe sier (eller skriver) HA EN FORTSATT FIN KVELD! Det gjør værdamene for eksempel, akkurat som at de vet noe om at min (eller din) dag har vært fin fram til værmeldinga??? Det er naturligvis bare en talemåte, og kanskje et lite snev av overfladiskhet, men på de dårlige dagene lar jeg meg gjerne provosere av slike utsagn. For å være sikker på at dagen IKKE snur og blir bra!