Du tror du vet alt - en bokomtale

Noen ganger, kommer man på bøker man har lest. Jeg snakket med en voksen mann som har en mor som har altzeimer. Jeg anbefalte han boka jeg leste i 2008 (og husker godt enda): Du tror du vet alt av Marie Peterson.  Du tror du vet alt er et triangeldrama mellom mellom en mor, en datter (journalist) og en sykdom. Maries mor, en pensjonert skolebibliotekar, som glemmer mer og mer, mens Marie fortvilt forsøker å holde en dialog i livet. 

Skildringen er tragisk, men samtidig med stor humor og glimt i øyet. Det er en bok man ler og gråter seg gjennom (jeg gråter ikke av bøker, men jeg kunne kjenne på alvoret og sårbarheten). 

Aldri før har Alzheimers blitt beskrevet på denne måten. Boka er vel så mye om kjærlighet og forhold som settes på prøve enn et sykdomsforløp. 

I boka lærte jeg hvordan mennesker med altzeimer kan miste ord de før kunne. Rastløs blir erstattet med å trampe/tårkke med føttene. Og damen som aldri hadde bannet, sa styggge ord i tide og utide. Da hun ble plassert på hjem, sa Marie at moren ville få det fint der. Moren svarte: Du tror du vet alt. Den setningen sier mer enn noe annet. 

Anbefales! Jeg vil huske denne boka hvis jeg blir gammel eller kjenner noen som blir demente før meg. Vil du?