søndag 20. juli 2014

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? (bokanmeldelse)

VEIEN OM MER ENN VEKT MENS VI GÅR
en bokanmeldelse jeg har hatt på trykk i KK for lenge siden.

Bok: Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?
Forfatter: Kristine Getz
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 239
Forlag: Aschehoug


Jeg leser. Og jeg skriver. Denne omtalen, vil jeg skrive med magefølelsen, og den er god. Den smiler når Kristine Getz smiler med øynene igjen og ler med magen. Jeg myser mot omslaget. Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? spør hun med tittelen på boka.

Jeg slår opp på sidene og ser hele tiden. Linje for linje. Jeg ser jenta som blir borte i anoreksien, som løper for livet, som nesten drukner, men som likevel holder seg flytende, sammen med en kjæreste som aldri gir opp. Forholdet er en spenningsfaktor i boka. Jeg, konstant redd for at Tias, Kristines kjæreste, ikke lenger kunne være kjæreste når han også måtte være den som var livsviktig for at hun holdt seg i live, kunne knapt legge fra meg boka.

Sammen med Tias, vokste Kristine igjen, både psykisk og fysisk (takk). Slik hun etterhvert også bygger side på side til en blogg og til en bok (takk). Tias holdt ikke ut anoreksien, men han holdt ut Kristine. Derfor er de en pluss en er to. Derfor var han der gjennom de kritiske måltidene. Derfor stod han i tykt og tynt og smurte brødskiver. Brødskiver den syke delen ikke ville ha på tallerkenen. Det var sammenbrudd, men aldri brudd. Kristine er for fin for det. Og Tias.

Jeg var redd for å miste Kristine flere ganger mens jeg leste. Så redd at jeg drømte om det om natten og måtte kjenne etter om jeg selv var i sengen min når jeg våknet og om boka fortsatt lå på bordet.



Det startet så skjørt. Med en mor som dro sin vei og en far som ble innesluttet. Det fortsatte så målrettet. Om hun bare tok den perfekte utdanningen perfekt, da kunne hun leve, puste, spise.


Det er vakre, såre skildringer. Det er kampvilje. Det er støtteapparat. Men mest av alt, er boka Kristine og hvordan hun bryr seg om verden. Hadde hun ikke brydd seg, hadde hun nok heller aldri blitt syk. Og i alle fall ikke frisk igjen. Etter etterord av Finn Skårderud takker Kristine alle for hjelpen i arbeidet med å bli frisk. Jeg vil avslutte med å skrive: Til Kristine. Takk for en nyansert leseropplevelse å bygge håp på. Jeg klapper deg på skulderen. Varsomt, så ikke noe brister. Verken i deg eller meg.

2 kommentarer:

  1. Takk for påminnelsen- denne eskulle jeg jo lese, men som så mye anna og mange andre har den gått rett inn i glømmeboka. Hentes fram nå!

    SvarSlett
  2. Det er en god bok. Og jeg liker Kristines ærlighet og Tias som står i alt.

    SvarSlett