Hadde vi enda vært barn, sier du og tenker på lange, drømmeaktige reiser. For noen barn, er slike helt vanlige fredagskvelder, utrygge enda man har det trygt. Helt trygt. Kjenner du et sånt barn, som er redd i trygge omgivelser, blandt trygge mennesker, snille mennesker, i en god bolig og med leker og legoklosser, tv, klær og yndlingsmusikk?

Omtrent på dette klokkeslettet hadde stua fått støvsuger omtrent akkurat nå. Er vilt dyr gjennom stua. Hunden kunne hjemme seg, men ikke barnet. Jeg kjenner at jeg leter etter klokka. Etter morens middagshvil, rett før Norge Rundt, eller gjerne midt i. Det er cirka nå. Barnet ville løftet bena og krummet kroppen sammen i sofaen, til et eggeformet vesen.

Hvordan er det å være et egg i en sofa? Kanskje begynner vesenet inne i skallet å bestille bacon fordi det hører sammen, men det er jo søndagsfrokosten, ikke fredag kveld. Kanskje assosierer man seg trygt tilbake, finner en rød tråd, et gjerde og holde og og foreslår baconsvor og peanøtter og cola i stedet.

Kanskje, kanskje er skallet så tett at munnen ikke åpner seg og bena i lufta sitter  på sofakanten av stupet, for du vet, helgen begynner ikke før etter at noen har støvsuget og du kan ikke trekke deg inn i slangen, enda så redd du er og gjerne vil bli spist av en støvsuger. For døde egg, de føler vel ikke og trenger ikke passe inn i en ren stue?

Med riktig gullflaks, var du i butikken mens støvsugeren bråket mest og tok fra deg kontakten med gulvet. Men om ikke, lå egget der. Enda det ikke var påske, søndag eller speil. Kokt, stekt eller saltet?

Jeg slipper tårene i gulvet.