Samefolkets dag

Det er fredag 6. februar og Samefolkets dag. Det får desverre ikke så mye oppmerksomhet. Derfor skriver jeg om det. Det er visst fint i Finnmark, men de aller fleste samene bor i Oslo og andre steder. Jeg håper de feirer overalt i dag. Fordi, de er viktige. Akkurat som alle andre. Viktige. 

Jeg heier på samene i dag. Jeg heier på nissens reinsdyr. Jeg blander virkelighet med fantasien og sier Rudolf er rød på nesa. Og så var det all snøen. De måker og skraper og holder byfolket våkne i Oslo. Midt på natta kjørte de isskrapere i natt. 

Jeg ble ikke berørt, sykehuset ligger skjermet til. Men de kjørte i boligstrøk. Så om du ser en litt trøtt i tryne- type i dag, er det ikke så rart og heller godt forståelig. Og vi liker godt og forståelig og tar tommel opp. 

Det er mye jeg ikke skjønner. Og jeg blir virrende på sosiale medier. Med alt og ingenting. 

H. 

Krimfestivalen og torsdag

Boknytt! 5.-7. mars er det festival for krimfrelste i Oslo. Cappelen Damm og Krimklubben inviterer. Årets festival kan by på så og si alle de norske krimforfatterne og for første gang er også Jo Nesbø med på programmet. I tillegg får festivalen besøk av mange prominente gjester fra utlandet, anført av Lisa Gardner, Peter James, Lars Kepler, Jens Lapidus og Carl-Johan Valgren. Årets festivalforfatter er ingen mindre enn Gunnar Staalesen. Totalt er 57 populære krimforfattere klare for festivalen. Her er programmet: 

http://www.krimfestivalen.no/program/

Selv er jeg utslitt nå. Jeg har prøvd å gjøre noen sider i arbeidsboka om meg jeg har fått utdelt. Det tar krefter. Selv for Pippi langstrømpe. Ja, jeg er Pippi med flettene. Jeg har i alle fall flettene.  Og strømper. De har til og med litt ulik farge for den ene har en gang fått en kaffeflekk som ikke rikker seg på flekken etter uttallige vask. Jeg teller. Kanskje 10 vask. 10-0 til sokkken. 

Ha en så god torsdag du kan! 

Kule penner

Jeg kan ikke fordra orddelingsfeil. Men noen ganger lager jeg dem med vilje. Fordi det er gøy. Som kulepenner. Jeg ønsker meg kule kulepenner. Jeg får ikke lov til å ha penner på sykehuset, så det blir med tanken. 

Apropos penner, jeg ønsker meg en skrivevenn. I sommer skrev jeg og Berit sammen i bloggene våre. Det var fint og gøy. Kanskje vi kan få til noe sånt igjen? Det er bare en tanke. Som lyn fra klar himmel og kanskje spiser du lamme lår til middag. 

Jeg har brukt opp nettkvoten min for denne måneden (januar), så kanskje jeg må fylle den opp. Måneden varer til 10. februar klokken 23.59. Det er bare fem-seks dager igjen. Så jeg får se. Hva jeg gjør. 

Jeg har tatt bilder i dag. Foto skutt en dukke. Og hun lever. 111 bilder. Det er så fint å ta bilder. Da er jeg en annen. I morgen var jeg alltid en løve. Har du lest den? Jeg liker Unyttig som en rose av samme forfatter bedre, den er mer reflektert. Men det er litt sånn med bildene. Der skiller jeg meg ut. På en grei måte. 

Jeg skal skrive om den nye dukka mi. Hun skal være engelskspråkelig og heter Karishma som betyr mirakel. Hun er er sterk, mørk og uttrykksfull. 

Det sosiale rom - så lett å lukke en dør (personlig)

Noen mennesker, finner det lett å stenge folk ute på internett. Vi er mennesker vi også! vil jeg rope. Ja, jeg var uenig med deg som gruppeeier i et faktum, det faktum av at gruppa Bittamis design for strikkelystne gjør at flere oppdager de fine strikkebøkene hennes, og at hun ikke ville godta at jeg skrev at gruppa bidro, ble jeg slettet, jeg - ikke bare det jeg skrev - men hele meg ble stengt ute. Uten forvarsel. 

Det er så lett å skubbe de små å svake vekk. Husker du diktet til Inger Hagerup? Jeg lener meg til henne i dag, jeg trenger henne, og det er helt riktig, verden ble et kaldere sted da hun døde. Under gjengir jeg diktet hennes: Våre små søsken. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

I dag er jeg ekstra sårbar. Jeg innrømmer det. Jeg har hatt besøk av en ekspert. Som har gått gjennom noen sider i en perm med meg. Ja, jeg trenger denne permen. Jeg trenger å forstå. Men mest av alt trenger jeg å føle gleden mens jeg lever. Gjør det vondere nå, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Sosiale nettverk lukker meg ute. Vet dere, jeg har bare dere? Jeg har ikke engang meg selv.

Jeg elsker Google

Jeg liker google. Google hjelper meg å regne, oversette, være der. Når jeg ikke har noen andre å spørre. 

36.2 kilograms =

79.8073389 pounds

I dag skal jeg lese litt videre om Truls over Grønland. Jeg er på side 60. 120 kg skal han krysse Grønland med. Det har gått ned til 110. Men enda er det 3-4 meg i han. Hvordan klarer han å trekke på det, over Grønland? Og i tillegg en pulk på 95 kg? 

Jeg undres. Og det skal jeg nok fortsette med. Jeg har fått to fine mail i dag. Og i morgen kommer en ekspert og snakker med meg. Jeg liker han. 

HL. 

Mandag under Grønland

Det er mandag morgen, jeg er trøtt, det er litt utpå dagen, jeg venter på samtale. Med legen. 

Det er som om det regner. Jeg teller. En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte. Eller sju. Jeg sier vel egentlig sju. Men jeg skriver syv. Jeg synes det lyder klarere. Og noen ganger når jeg sier sju, tror noen jeg sier tjue. Kan de ikke høre? 

Det er alt jeg ber om. Ikke at noen skal skjønne alt, men i alle fall høre hva jeg sier. 

Jeg leser i dag. Truls over Grønland. Fordi jeg blir fort sliten, leser jeg stykkevis og delt. Kanskje slik han selv går. 

Jeg skriver meg ut av komfortsonen. Ut av å bare snakke om bøkene. Inn i meg selv. Inn i dette mørke havet. Jeg legger på svøm. Jeg møter en måke. Som Odd Børretzen sa: Han hater måker. Jeg er en måke som skriker skal ha, skal ha. Hatet han meg? 

Odd lever ikke lenger. Jeg får ikke spurt. 

Truls over Grønland

Uansett vær går jeg alltid med lue, solbriller og store hodetelefoner med høy musikk på. Var det likevel noen som kjente meg igjen, håper jeg de nå får med seg hvorfor jeg halte og dro på dekk i marka. (Og til mannen i 50-åra med rød nikkers som jeg ofte møtte og som hver gang stilte spørsmålet "Ja, ja. Grår du med sommer- elller vinterdekk": Jeg ville utvidet reportoaret med i alle fall een vits til, kanksje noe om piggdekk eller oblat? Bare et forslag. 

Det var søndagens smakebit. Jeg sov lenge i dag og smakebiten er fra side 20 i boka Truls over Grønland, Truls som til vanlig trives best i en komfortsone. I dag kjenner jeg meg igjen, jeg hadde det best i senga og ut på søndagstur frister ikke, heller ikke om jeg skulle hatt muligheten. 

Apropos muligheter, i dag har jeg muligheten til å lese enda mer i boka til Truls. Og jeg setter faktisk pris på det. Jeg er priviligert. Jeg kan sove lenge en søndag. Jeg kan lese en søndag. Jeg kan ha på meg ullbukse en søndag som ligner en barnebukse. Jeg kan. Fordi jeg er syk og ikke har noen å ta hensyn til. (Heller ikke meg selv.)

Jeg er også priviligert som ikke trenger at noen ønsker meg god bedring, for jeg blir aldri frisk. Jeg er og forblir syk. Og jeg kommer ikke til å komme meg til Grønland selv om jeg skulle få fryktelig lyst. Om jeg er lei meg for det? Ikke så veldig. Klart jeg er lei meg for at jeg ikke gifter meg, får barn, stifter familie. Men Grønland, Grønland kan jeg klare meg uten. Jeg har jo boka til Truls og kan lese i den om jeg savner noe sånt som en tur over Grønland. Takk Truls.