Sommerstafettføljetong del 3

Det er søndag, det er sommer, men det er er ikke sol. 
- Vær hilset! 
- Hva for noe? 
- Jo, det er det de militære sier, og jeg tenker at Berit som skal på høstjakta med de kongelige (eller var det bare et eventyr?) vil se noen i garden passe på. De er militære. Vær hilset! 

Det nærmeste jeg har vært kongen, er kong Olav konfekt. I sola, vil den smelte og bli saus. Da kan den pynte isen din. 
- Liker du sjokolade-is? 

Det andre møte med kongen, var at jeg som 6-åring så begravelsen på tv. Den gikk inn på meg. Vi gikk tidligere hjem fra skolen den dagen, for å få se begravelse. Skolen stengte da. Samfunnet stoppet. 
- Ville det skjedd i dag? undrer jeg. Sommerferie er tid for undring og beundring. 

Det var en stor kirke han ble gravlagt i. Apropo grav, så vil jeg bytte til et lystigere tema enn døden. Jeg ser det graves ut nye tomter i fjellet. Flere skal få bo i friheten, nyte livet. Gå eller ride. Ja, for sommer er liv. Liv og frihet. 

Berit sitter på hesteryggen. Jeg sitter på en stol. Og jeg tenker, at når sola kommer, selv om det er vind, kan man bli solbrent. Særlig til fjells Så tips nummer 1: Smør deg med solkrem. 

Der sitter du, med solkrem på. Tips nummer 2: Gå ned til et vann, og mål temperaturen med bare tærne. Tipper du rett? Hvis ikke, kan du la magen bade, legge på svøm før du rir den av. 

Nummer 3. Ja, det er også et sommeritps. Ri hverdagen og tunge gjøremål av. Sommer er bjørnebær, bringebær, lite klær, ingen lekser... Sitt stolt på hesteryggen. 

Er det sand på fjellet? Det er visst mye jeg har glemt om fjellet. Hvis det er sand, ha med spade. Det er tips nummer 4. Og nå kommer gravingen. Grav deg ned i tide, i live, så det blir en trygg ferd. Men det er ikke behov på sommeren, med mindre det er en farlig tåke, så bygg et sandslott og la Kong Olav flytte inn. 

Og som konge nummer fem, kommer det siste tipset for i dag. Kast mynt og krone om hvem som skal ta oppvasken. Gjør gjøremålene til en lek. De er på ferie de også. Jeg slo krone. Du tar oppvasken og jeg blåser såpebobler. Hva har vært på tallerknene dine?  

Følg med på del 4 hos Berit: http://beritbok.blogspot.no

Sommer er her (skriveprosjekt med Berit)

Det er 20. Juni. Det er fredag. Det er endelig helg. Det er endelig sommer. Det er endelig skoleferie! 

Jeg kjenner på ryggen og føler meg frem etter sekken. Men det er noen år siden jeg var skoleelev. Likevel kan jeg kjenne følelsen når jeg hører ringeklokker og se bilder av barn som sykler. Sykler og nesten flyr hjem -

plinger med ringeklokka så folk flytter seg, førstemann hjem, fort, fort - for å ta bussen eller bena ned til stranda. Her starter sommeren. Hører du? Fuglene synger, syklene ringer, gresset hvisker, sjøen bruser. 

Det nærmer seg det første badet. Er det 15 grader eller 15 og en halv? 

Jeg tar prøvende på meg barnas føtter. Det kribler under dem. De løper. De løper en meter ut på grunna, tre skritt, og stopper, stivner til, og så bare står de der og venter på bestevennen eller storebror eller lillesøster. Så setter de meg på huk. En, to, tre. Hoppe sa gåsa, danse sa reven. Man må få vann helt opp til halsen. Og med min langstrakte kropp, som jo egentlig er voksen, den bare låner disse barneopplevelsene i dag, er det langt ned for å komme helt opp til halsen. 

Vannet stiger, jeg synker, og reiser meg igjen. Jeg higer etter pusten, ler i kulde, legger meg på magen og tar det første svømmetaket, årets aller første, mens jeg kaster badeballen over til Berit: Hva tar du deg til?

Følg svaret i bloggen hennes her: http://beritbok.blogspot.no

Sommer kommer: Velkommen til tekst på bloggene våre

Jeg og Berit  i http://beritbok.blogspot.no
inviterer til lett sommerlektyre. Har du husket å sjekke badetemperaturene? Den første dukkerten er den aller kalleste. Vi vil fra i morgen, kaste badeballen over til hverandre i bloggene våre. Det er fredagen mange skolebarn har sin siste skoledag. Vi voksne har kanskje ferie, eller kanskje ikke. Uansett, det er sommer, det er sol og det er regn. Jeg begynner. Jeg skriver et innlegg om noe jeg opplever eller har opplevd, lest eller observert, og avslutter med et spørsmål mens jeg kaster badeballen over til Berit som svarer på spørsmålet og avlsutter sin tekst med et nytt spørsmål. I alle disse skriveinnleggende linkes du over til den andre til slutt for å kunne følge svaret. Slik svømmer og skriver vi oss gjennom sommeren. God lesning! Jeg håper på god skriving. 

Jeg står på tærne

- Ser du, ser du hvor høy jeg er? sier jeg. - Jeg rekker nesten opp til verdensrommet. Og der bor Gud. 

- Kjenner du han? 

- Hvem? 

Sant Peter banker på. Jeg åpner døra. 

- Kjære, lille, vene, nå drømmer du igjen. Du drømmer om liv og død.  Kan du ikke forskjellen? 

- Forskjellen på hva? 

- Forskjellen på liv og død og drøm og virkelighet. 

- Jo, jeg kan forskjellen, for bare når jeg drømmer, lever jeg. 

Jeg har trukket for gardina, og sola prøver å lure seg inn. Men den slipper ikke til. Ikke i dag. Ikke i morgen. Det er ikke dag når man ikke orker noe. Da kan sola være ute for seg selv. Sammen med fuglene og badene barn. De synger i barnehagen. 

- Jeg vil ha en huske. Kan jeg få det? 

- Hvem spør du nå? 

- Gud eller Snekker Andersen. 

- Ok, kanskje en snekker kan sveise sammen et tømmerstativ. 

Jeg smiler. Det er sommer og jeg er inne og du er ute og spiser is og jeg vet - du er trygg. Kanskje har du sand mellom tærne der du sitter, i dagens fotspor. 

Fotnote: Jeg er glad i deg. 

Skribent søker medblogger

Hei! 
Vil du blogge med meg? Slik at jeg skriver et innlegg, og du svarer, og visa versa, som en brevveksling, som vi begge deler på bloggene våre? Temaene kan være alt fra bok til skriving generelt, biblioteker, venner, familie, bokliv, annet liv...  Jeg er her. Og jeg vil skrive med deg. 

Om deg: Du har en bokblogg, du liker å skrive, og kanskje du liker å leke med ord og skape ordbilder. Sammen blir vi dobbelt så mange. 

Brent kjærlighet

Jeg har mistet hele verden. Jeg sitter med den i fanget og aner ikke hvordan jeg skal få den til å gå, eller samle seg.  Jeg vet rett og slett ikke. Og jeg klarer F*** ikke å skrive denne teksten.  Det er sommer, det er varmt, jeg sitter inne, det er kaldt rundt hjertet mitt. Og det har alltid vært, jeg har bare innbilt meg at de likte meg. Les: Elsk meg i går. Jeg er ikke engang modig nok som Elling til å si Elsk meg i morgen. Selv om jeg ikke kan i dag, kan jeg ikke i morgen heller. Og ikke i går, men fortiden kan vi ikke ta tilbake, så, Elsk meg i går. Jeg har hele verden i fanget, rast sammen, som et tastatur og kroppen min er et kart som har skadealarm i alle retninger. Det er ikke opp eller ned, nord eller sør. Men jeg sitter her, i øst, og kan bare... skrive: Jeg kan ikke skrive denne teksten om kjærlighet. 

Søndagsskribling

Jeg møtte deg, i går, i hagen. Hei, sa jeg. Jeg spurte ikke hva du het, for jeg visste. Du er Eli. Eli Hagen, så høyt er gresset at det ligner håret hennes. Hei, sa jeg og klippet plenen pent mens Per i hagen fikk mindre vondt i magen. Eller, var det jeg som fikk mindre vondt?

Jeg holdt stenene tett inntil brystet. Det hjalp å klippe gresset, lugge henne i håret. De duvet, rundstykkene mine. De var ikke store, kanskje de kunne vært med i et slankeprogram: ”Kvinne tidlig i trettiårene, på havregryn og selvskreven diett”. Jeg ser bort på havrebukken, tilbake på meg i speilet og knekker tankene mine med gjekslene. Liker du nøtter?

Han har dem mellom bena, og så senker jeg stemmen. Jeg hvisker som vinden, for dette snakker man ikke høyt om. Man har aldri gjort det. Bare på tv. Og hos helsesøster jeg ikke gikk til. Du vet, jeg har jo ingen søstre, og man kan ikke gå til søstre man ikke har. Noen ganger får man stesøstre. Da kan man vurdere det.

Tilbake til gullruta og TV og såpeoperaene og nyhetsbildet. De innhenter meg alltid. På TV var de syv. Syv søstre. Og en tilbakestående gutt, Kjell-Magne. En annen Kjell-Magne er politiker. Og her avslutter jeg debatten, for starter vi med høyre- eller venstre- eller arbeiderpolitikk, blir vi aldri enige eller ferdige, verken i hagen med alt gresset eller i tv-stua. Hva vil de egentlig se på? Nrk, tv2-nyhetene eller hele Norge baker kanskje?

TV2 hjelper deg. Forbrukerinspektørene undersøker. Alt blir plutselig krim. Til og med pizzaen i frysedisken. Hvor mye grovt mel. Hvor mye korn. Hvor mange prosent fett. Hørte vi palmeolje? 100 prosent ull er 100 prosent ull, men jeg trenger visst milo for å ikke drepe ulla fra en sau som kanskje fortsatt er sau eller har endt opp som fårikål med et kålhode i gryta til en bestemor som enda husker hvordan man lager fra bunnen av. Jeg pakker teppene om meg, hvisker hundre prosent ull, da er det i alle fall ekte, selv om det ikke er gull, glitter og glamour.

Jeg savner meg. Jeg ser meg i speilet igjen og finner meg ikke. Jeg har vært borte lenge nå. Er det på tide å ringe politiet? Onkel politi? Hvis han heter onkel, hvem er fetteren min? Og kusinen, har jeg en kusine Trine? Jeg ser etter meg i speilet. Først må jeg finne meg. Der, to blå øyne. Vi har ei tulle synger de. Og øyne blå. Jeg ser den trille ut av meg, en latter. Jeg ser det på munnen. Det var en dårlig spøk. Hva da? At Eli vokser i hagen og penger på trærne og at nøtteknekkeren er et juleeventyr. Er noe av dette sant? Jeg skriver, altså er jeg (hender på en kropp).