Noen ganger, må jeg bare sette tankene ned. Og jeg kjenner at de glipper og jeg får ikke tak i dem. Derfor blir de ikke skrevet ned likevel. Men jeg kan skrive om noe annet. Du.
Du som leser bloggen min. Du som bryr deg. Enda jeg knapt nok deler. Jeg deler en bitteliten bit av en liten dame. Jeg deler det lille jeg orker å lese av bøker. Jeg deler meg i to. Og innvollene ramler ut. Liker du lungemos?
Sånn jobber hjernen min. Den assosierer. Den ser alt i bilder. Derfor er det slitsomt å skrive. Slitsomt å være. Slitsomt å leve. Og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg skal fortsette med det siste. Kan jeg bestemme, var det over for lenge siden. Men jeg er i en posisjon der jeg ikke bestemmer over eget liv.
Jeg skriver. Til deg som leser. Jeg leser en bra bok. Av Gunnhild Øyehaug. Undis Brekke. En roman. Jeg liker den. Jeg er bare på side 26, men har allerede blitt inspirert til å skrive. Så jeg skrev en tekst jeg skal sende til redaksjonen i Bergen.
Tilbake til deg igjen. Eller fram. Hvordan er fredagen din? Jeg visste ikke at det var fredag. Men noen bakte kake. Det gjør de på fredager. Og noen sa god helg. Det gjør de også på fredager. Og noen var bekymret og sa til meg: Hvordan skal denne helgen bli? Det går bra sa jeg.
P.S. Hvite løgner er lov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar