Follow on Bloglovin

onsdag 31. desember 2014

Må leses

Befruktninga. Livets opphav. Alt ved dette er så mystisk at ikkje eingong store bokstavar og punktum etter kvart ord ville få fram kor absurd det er: at livet finst. At Egget. Veks i eggstokkane (...)
Dette leser jeg nå. Det er begynnelsen på boka Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.  Vi takker for det gamle og går inn i et nytt bokår. Denne boka skal bli lest i 2015. Jeg begynner nå. Med disse linjene adressert som kapittel 1 på side 7 som egentlig er side 1. Jeg har aldri skjønt dette med sidetall i bøker. De begynner aldri på side 1. Side én er ofte blank, tom, null komma niks. 

Og sånn skriver jeg meg inn i det nye året. De siste timene teller seg ned. Hadde jeg vært en kake, skulle jeg pyntet meg som en klokke, med sifre, og latt deg spise ett kakestykke i timen. I stedet er jeg et menneske. Jeg har sjelden følte meg som et menneske. Mennesker løper mot klokka. Kjemper i tidsklemma. Jeg tar det helt med ro og jogger ikke i joggebukse. Jeg ber tiden i stede skynde seg så rakettene slutter å smelle og jeg får fred og hvile til evig tid. 

Var jeg en engel, skulle jeg fly i dag. Og lande på føttene dine. Var jeg et egg, skulle jeg legge meg i aspikk og bli cabaré på koldtbordet. Og slik skulle jeg fødes og bli en bæsj. Hundebæsj. Ok, nå har jeg skrevet meg langt ut på viddene. Fjellviddene kaller meg tilbake. Husk fjellvett. Det er ingen skam å snu. Jeg snur på flisa og velger meg en venn. Hei. 

Hei. På fjellet kjenner alle alle. Vi hilser på toppene og i dalene og i oslomarka for den saks skyld, om vi bare er langt nok unna siviliasjonen. I byen, hilser ingen, med mindre de er naboer eller i annet beslektskap. 

Jeg takker for året som har gått. Jeg har ikke lest bøkene på blogglista, bare Fugl av Lisa Aisato. Og jeg leste til gjengjeld Luna også, fisken som skulle til månen. Jeg liker den. Hjem til månen. 

Jeg kjenner ikke så mange, jeg har 250 venner på facebook, men jeg kjenner ikke de fleste av dem. Jeg fatter ikke hvordan de har blitt til 250. Jeg som ikke har venner. Bare én eller to. Kanskje er det nettopp derfor så mange "kjenner meg" på Facebook. Det er enklere der enn i virkeligheten. Kanskje er det som med høna og egget. Vi vet ikke hva som kom først, venneforespørslene eller vennen (i dette tilfelle meg). 

Jeg finner glede i det lille. Her er noen dukkesko på str. 2 cm. Et lite steg for meg, et stort steg for en dukke. Og for verden? En fotohobby med macrolinse. For kameraet? En ny verden. For øynene mine? En ny verden. For deg? Meg. I et nøtteskall. 


Takk for det gamle. 

(P.S var jeg en kake tror jeg jeg hadde smakt skosåle. Eller skjerf.)

2 kommentarer: