Det blir aldri lyst her

Jeg liker debutanter. Det har jeg alltid gjort. Jeg har nettopp sendt inn en egen tekst til Cappelen Damms Signaler. Jeg håper den kommer med. Fjorårets kom ikke med. Men prøver man ikke, går det i alle fall ikke. 

Som dagene går, kommer bøkene. Boka på vent, til Beates spalte, som i dag er å finne hos astrid terese, er Tina Åmodts første roman: Det blir aldri lyst her. Tidligere har hun utgitt en prosabok. 

Forlaget Kolon om boka: 

Midt på vinteren reiser Sara med kjæresten Eli til Finnmark. Mens Eli jobber som fisker, tar Sara bilder av det øde landskapet. Sara strever med å få kontroll over tankene sine og seg selv. Det eneste hun er sikker på, er at hun må være der Eli er. Men er det kjærlighet som knytter dem sammen? 

Det blir aldri lyst her er en intens fortelling om avhengighet, makt, ambivalens og hemmeligheter - og om å prøve å se klart i mørket.

Til felles med Sara har jeg at jeg tar bilder og ikke vet hva som holder meg i live. Jeg vet bare at jeg er her. Og der er objektene mine, de jeg fotograferer. Jeg prøver å skape liv i det som ikke lever. Meg selv derimot, legger jeg lokk på. Titt og ofte. Jeg bare er her. 

Jeg leser lite for tiden, men denne boka gleder jeg meg litt til. Den ligger blå og ser på meg. En tirsdag formiddag. Jeg er veiet og funnet for lett. Og i morgen er en utrolig spesiell og vanskelig dag. 

Samtidig som jeg skriver vil jeg si takk for alle kommentarene på bloggen min. Jeg sliter med nettdekning og spesielt med å laste kommentarfeltet der jeg kan svare dere. Så tusen takk. Jeg leser alle kommentarene på mail. Jeg får bare ikke svart. Fortsett å skrive til meg om dere vil. Jeg kommer tilbake med svar, når jeg får meg ny ruter. Ttt (ting tar tid).