Zelda fikk meg til å smile! SMIL.

Ok, jeg er prosa-elsker, men jeg må innrømme at tegneserien Zelda er ganske morsom. Den forklarte meg nettopp noe veldig viktig. Noen kan finne på å si til meg: Jeg bryr meg ikke om hva andre sier om deg, jeg liker deg godt jeg. Og Zelda bekreftet det jeg alltid har følt, at sånne setninger er slemme og vonde og ikke snille i det hele tatt. Og nå kan jeg dele det med Zelda her hun ligger flat i fine tegninger i et tynt tegneseriehefte. For etter sånne kommentarer, blir jeg liggende å lure hva sier de om meg? Og hvorfor i alle dager måtte vedkommende overveie om den likte meg utfra andres verdier? Nå kan jeg med rette føle at den typen kommentarer, gjør vondt og ikke godt. Og jeg kan hviske hemmeligheter til Zelda. Jeg tror jeg har fått en ny seriefavoritt sammen med Nemi. Jeg leser stort sett bare noen få sider, men likevel - de GIR meg noe. Sjekk ut det nye bladet du også!