Bokanmeldelse: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

Bok: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til 
Forfatter: Liv Marit Weberg
Forlag: Aschehoug 
Sideantall: 189
År: 2014 

Jeg var først veldig skeptisk: Forfatteren var yngre enn meg. Så måtte jeg medgi, jeg begynner jo å bli ganske voksen. Jeg er en tredjedel på vei til 90. Og så leste jeg. Jeg kommer til å røpe en del av handlingen nå, fordi slutten er så vakker at jeg bare MÅ skrive om den. 

Hovedpersonen, jeg-personen, i den sarkastiske, morsomme, kalde og varme romanen har flyttet til Oslo for å studere. Hun klarer ikke å studere. Hun vil i det hele tatt ikke være sammen med noen. Kjæresten har gått fra henne og hun bor på en hybel som ligner en skoeske. Til og med mai betaler lånekassa. Så er det slutt på alt. Og hun skal begynen å jobbe, uten å kjenne seg kvalifisert til noe som helst. Hun ender opp på en dårlig drevet veikro. En av sjefene hennes viser seg å være den nye kjæresten til eksen Tore. Og hun er gravid. Livsballen triller videre nedover med svart humor. Jeg er ikke spesielt glad i ironi, fordi jeg ikke vet hva som er riktig og ikke. Men utover i boka tar det seg opp. Jeg blir glad i den nye gutten hovedpersonen får opp øynene for; Brilla. Brilla har rotter og endelig finner jeg-personen noe hun er flink til: Å passe dyr. Hun passer 38 rotter. Og ballen triller opp til nord. De to skal passe en dyrebutikk i Troms - sammen. 

Totalt sett er det en lettlest roman med stor skrifttype, enkel handling, stor symbolikk. Jeg heier på de håpeløse. 

P.S Liv Marit: Kommer det en oppfølger?