Gråt og kjærlighet og sånn

Hvorfor babyer gråter? Jeg vil bare skrive. Skrive og beskrive. Virkelighet og uvirkelighet. Tilbake til barnegråt. Han våkner med et skrik og en gråt. Han gråter om alt han trenger. Melk og bleie og kos og kost og trøst og losji. Og når han vokser til, slutter han å gråte. Se han snakker da.

Jeg husker jeg så en film. Se han snakker. Jeg husker bare introen med cellene som traff egget og vinneren som ble babyen som snakket. Se han snakker. Se jeg forteller. Videre. Og jeg dikter litt også. For jeg skjønner ikke alt. Det er jo så mye man ikke kan si, så vi hadde trengt gråten litt lengre. Men store gutter gråter ikke.

Han ser på meg. Jeg ser tilbake. Går han nå? Kommer han tilbake? Ja og nei. Han gikk og kom ikke tilbake. Han er lykkelig forlovet, med en annen. Gråter jeg nå? Nei, jeg gråter ikke. Flinke piker gråter ikke over noe som aldri var ekte. Det var bare i fantasien han var min. Elsk meg i morgen. Jeg hater meg i dag.

Speilet ser på meg. Og jeg ser tilbake. To øyne blå. Vi har ei tulle med øyne blå. Jeg går til gamle sanger og litteraturen. Der er kjærligheten, og slutten på en, ofte dramatisk, altoppslukende. Kanskje er jeg heldig som aldri vil bli elsket. Som ikke kan bli elsket. Som annet enn venn og familiemedlem. Men jeg lurer på hvordan det er, å være en av de andre.  Den andre halvdelen i et par.  

Vil noen lære meg om å være kjærester?

Jeg kan nok aldri forstå de helt, men jeg vil prøve å skjønne hva dere snakker om og gråter over i sorg, etterpå. For i kjærlighetssorg er det visst lov å gråte. Selv om man er stor. 

Også var det diamanten på fingeren hennes. Diamant betyr "Unbreakable". Legger man den bort om forholdet går i stykker? 

Jeg lurer på mye. Sier lite. Spør lite. Jeg planlegger en spørrerunde der leserne kan spørre meg. Kanskje i morgen eller sønag.