Vi ser alt sammen i et speil, i en gåte. Noen ganger kan vi gløtte igjennom speilet og se litt av det som er på den andre siden. Hvis vi pusset speilet helt rent, ville vi se mye mer. Men da ville vi ikke lenger se oss selv...Og det lille utdraget jeg her deler minnet meg om akkurat det, at hvis vi skal se alt, blir det så mange inntrykk at vi ikke lenger ser oss selv. Selv om utdraget også handlet om døden og englene, forskjellen på mennesker og de vi ikke vet om finnes. Vi finnes, og skal vi ta inn over oss hele verden, blir vi borte, som i et sluk. Jeg går gjennom sluket og blir en fisk. For akkurat slik, skal jeg dø. Svømmende.
En liten smakebit til før jeg hviler litt fra side 101:
For når dere drømmer, er dere både filmstjerner og publikum på en og samme gang.Boka er vakker, gripende, rørende. Den er mer om livet enn om døden, selv om hovedpersonen i boka er på siste verset av en kreftsykdom. Boka er om minnene hennes, om kjærlighet, om bestemoren, om foreldrene, om hvordan det er et sykt barn, om detaljer som å haden samme julestjerna verdt år, selv om julen ikke blir som vanlig.
Boka er så vakker at den ble en film. Den har jeg også sett. Har du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar