Evig søndag av Linnéa Myhre - en bokanmeldelse

Jeg deler en anmeldelse jeg hadde på trykk tidlig i 2013, boka hun fikk tabuprisen innen psykisk helse for. Hvorfor jeg deler den nå? Jo, for ifølge forfatterens eget bilde på på Instagram, er hun i gang med ny roman. Og VG grep saken i mai. Utgivelsesdatoen er enda ikke fastlagt. Det blir en annen type bok, og Linnea tror den er mer munter. Jeg ble så glad for at hun orker å skrive! Til oss, til verden, til samfunnet, til de som hetset henne i bloggen. Til alle. For hun kan. Jeg gleder meg. 

Bok: Evig søndag av Linnéa Myhre
Forlag: Tiden forlag 
År: 2012

Én bok, ett år, en halv kropp, en hel sjel og et dobbelt menneske jeg vil tredoble. 

Evig søndag av Linnéa Myhre, skildrer ett år av Linnéas liv. Vi har møtt henne før, i bloggen Alt du vet er feil. Vi har sett henne i avisen. Media har vist henne frem. Men kjenner jeg henne? 
Ikke før i dag. I dag som det paradoksalt nok er søndag og jeg er helt ferdig med boken. Jeg føler at jeg har fått en venn. Men verken jeg eller Linnéa leter etter venner. Men dette er ikke om meg, dette 
er om boken. Og om dette mennesket jeg akkurat så. 

Først irriterte hun meg og gjorde meg enda mer anorektisk i hodet. Derfor vil jeg ikke anbefale boken til andre spiseforstyrrede. Linnéa skildret morgenritualene sine. Skildret hvordan hun målte 
sin egen kropp. Alle måle gjorde at jeg begynte å måle meg og jeg fant meg for tung. 

Men jeg tvang meg til å bla videre. Bla videre og møte Linnéa. Jenta bak målene. Og foran. Og jeg 
fant henne et sted. Jeg så hvordan hun dag for dag kjempet. Kjempet for å få lov til å spise (lov til å overleve). 

Jeg leste meg fremover. Linnéa skildret tomrommet mellom måltidene. Hun skildret macbooken og kommentarfeltet. Hun skildret terapisamtalene hos Finn Skårderud slik de holdt året sammen. Skildret hvordan han varsomt åpnet opp rommet sitt. Hvordan hun fikk lov å være seg der. Og hvordan tårene fikk falle. Og at hun, selv i sin ambivalens der hun ikke kunne ønske å bli frisk, ikke ville skilles fra Finn, selv om han en gang kom til å gjøre henne helt frisk. 

Boka viser verden noe viktig: Det tar tid å bli bedre. Og kanskje blir man ikke alltid bedre. Men vi trenger noen, likevel, for å prøve. Prøve å overleve. Prøve å gå dit du vil vi skal gå. Som på jobb 
eller skolen eller bare opp av sengen. Noen ganger er det det eneste kroppen klarer. Å gå opp av sengen. 

Igjen ble jeg sint. Men ikke på Linnéa. Jeg ble sint på samfunnet som kommer med kommentarer som velter et helt menneske. En venn av Linnéa vil treffe henne igjen og sier: Du har fått så søte 
bollekinn, via internettet. Og jeg husker, det var slik jeg ble sykere igjen. Av en sånn dum kommentar. Og jeg ser, Linnéa klarer heller ikke å viske den bort. Tastaturet har deleteknapp, men det er altfor sent. Og jeg tror ikke engang han vet at han akkurat veltet Linnéa.

Linnéa våger i boken. Linnéa våger å avsløre at hun ikke snakker sant. Hun kan si hun skal på ferie og unne seg det, mens hun egentlig drar på ferie for å sulte seg. Hun kan si det går bra, mens hun egentlig faller sammen og er livredd for tvangsinnleggelse og at hun vet hun er kort unna og at hun ikke klarer å stoppe.

Linnéa er voksen ogLinnéa er liten. Huntrenger noen til å passe på seg. Slik alle mennesker gjør, men Linnéa på sin måte. Men hun klarer ikke å motta og hun lar oss lesere se hvordan Linnéas mamma stryker henne over den tynne ryggen og gråter fordi hun ikke kan gjøre noe. Sykdommen eier Linnéa. Og jeg vet, hun har ikke valgt det selv. Og om hun kunne, hadde hun klemt mammaen sin med begge kinnene, holdt med begge hendene og spist mat med hele ansiktet. Men hun kan ikke.

Sårheten i det lettleste språket og humoren, den bittersøte og bittermorsomme humoren, i hverdagene hun skildrer, krydrer sidene og gjør at jeg kommer meg forbi kroppsmålene og møter et levende menneske. En personlighet. Og når boka slutter er det nesten som om jeg gråter selv. Jeg vil at boka skal vare, for at jeg vil at Linnéa skal vare. Evig julaften (hun lot seg selv spise den dagen).