Oppmuntringen

Noen ganger, hjelper det, at noen sier til meg, hundre ganger, at det jeg skriver er så sterkt, så flott, så bra, at det må bli en diktsamling, men enda mer hjelper det når de sier de vil hjelpe meg å velge ut til den, for jeg finner ikke fram alene. I noen små sekunder, prøver jeg å tro på det, ved å lese setningene om og om igjen, tro på at ordene mine, er noe. Mer enn bare ord. Og kanskje, blir det en diktsamling. 

Men først må jeg komme til krefter. Med krefter mener jeg nok til å tåle lyden av at ark blas i, sko tråkker i gangen og mennesker kommer og går. Uten å bli utmattet av redsel, uforutsigbarhet og rammer som flyter. Jeg bare aner ikke hvordan. Og i det, er jeg sammen med noen helt alene. For jeg er flinkest til å se inn i skjermen, late som jeg er opptatt, smile til de som går forbi, og forsvinne i en ullgenser. Tenk å drukne i en sau, sier jeg og legger meg på ryggen. Jeg flyter i vannet, vektløs. Jeg elsket det, da jeg var liten. De andre barna fikk det ikke til, men jeg gjorde, lydene forsvant og alt var borte, og vektløst. Kanskje, er jeg et brev flagrende rundt i verdensrommet. God natta, månen.