onsdag 29. januar 2014

Meg eier ingen - Å skrive om en bok lenge etter at jeg har lest den.

Det er flere år siden den kom ut, Meg eier ingen, av Åsa Linderborg. Jeg var på sykehus da også. Med lav konsentrasjon, skaffet jeg lydboken fra Rikshospitalets pasientbibliotek. Andre biblioteker var den sikkert utlånt for i lang fremtid, men jeg fikk lånt den rett etter at den kom.

I dag, fikk jeg reklame fra Platekompaniet, en stor kampanje med tre for 200. Ja, du kunne velge cd, dvd, bok, blande fritt og vilt. Fritt vilt, det er vel en film? Så kommer assosiasjonene. Men tilbake til boka, dette var en av bøkene i kampanjen. Og da hørte jeg i hodet mitt kvinnestemmen igjen.
Meg eier ingen, av Åsa Linderborg. Lest av…

Slik begynner lydbøker. Disse setningene kan jeg utenat.
Meg eier ingen, skrevet av Åsa Linderborg, er en roman, basert på egne erfaringer. Det er også bekreftelsen på at hun elsket den pappaen hun hadde, og at han var glad i henne. For alt han kunne.

Det er en fortelling om en alenepappa (Åsas mamma orket ikke bo med han mer) som oppdrar Åsa. Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han forsøker å holde fasaden og få livet og hverdagen til å gå opp. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er aldri patetisk. Boka er ærlig, rett frem og legger ikke skjul på noe, men overdriver heller ingenting. Jeg husker jeg likte å høre denne boka. Åsa tør å stå for den hun er, og hun gjemmer ikke bort faren. Til og med når faren går bort, forteller hun romanen på trykt papir. Et bevis på at Åsas pappa heller aldri sluttet å bry seg om datteren sin, er huskelappen i lommeboka med telefonnummeret hennes på. Det var omtrent det han eide. Alt og ingenting.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar