Så rart

Så rart, skrev Inger Hagerup, og fikk oss til å tenke. Tenke på å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus. Det var et eventyr disse linjene, som egentlig er virkeligheten, tilbake til naturen, naturens uendelige rammer. Med edderkopp med nøste i sin egen kropp. Og det er da jeg lurer, hva er vi menneskene?

Vi kom i Evas eller Adams drakt. Jeg, i Evas, men jeg finner ikke fruktfatet. Står det på kjøkkenet? I dag har jeg flakset fra rommet mitt til stua mi. Jeg har vært i Japan og i USA på Internett, eller verdensveven om du vil. Jeg har vært i Norge og sett snøen fra vinduet. Men hva har jeg i kroppen min?

I hodet har jeg tankene. Tankene som kan reise. Og diverse filmer. Av ting jeg har opplevd og ting jeg har tenkt. Jeg har bilder og jeg har bøker og historier. Og i kroppen min? Et hjerte som slår og slår navnet ditt. Er det ikke rart, at jeg alltid tenker på deg? Den noen, ingen vet hvem er. Ikke engang jeg.

Jeg eller du, leter etter meg, men kroppen er et skall og hodet henger såvidt med. Jeg er et nøtteskall. Er jeg en skilpadde? Eller en snegle med bare hus. Du håndhilser, prøver å kjenne meg, stryke meg over håret, det er så mykt, håret mitt, og langt, lenger enn kina.

 Men øynene mine dytter deg vekk. Hendene trekker meg fra deg. Fra meg. Jeg kan bare være en annen, hvisker jeg og legger speilet igjen på badet. Med en sokk. Tenk å væe menneske, uten kropp? Da er vi vel i himmelen da, og engelen Gabriel synger. O´ helga natt.