Jeg:
Det har gått en ukes tid igjen.
Jeg
håndhilser ikke, men slår opp med
vingene.
Sa jeg vingene? jeg mente armene.
Jeg
slår opp i mailregisteret og finner
adressen
din. Der var du.
Jeg
skriver. Har jeg nevnt at fuglene har sluttet å lande her?
Vi
matet fuglene med meiseboller, og nå har de spist dem opp og da lander de
ikke her mer.
1.
Har uken din landet?
Gro:
Gro:
-
Nei, uka mi er fortsatt i lufta.
Den
fortsetter å flakse,
alt
svirrer og suser og summer,
og
vinden kommer i kast,
alt
jeg skulle gjort, burde ha gjort, må få unna,
alt
jeg ikke rekker, alt som blir litt halvveis,
alt
som står og venter,
og
jeg har ingen steder å lande,
må
holde meg i gang,
må
ikke gi opp nå.
Jeg:
-
Min uke flakset. Flakset og sparket litt. Jeg vil ikke kalle det
fraspark,
for ingenting ble tilbakelagt. Kanskje mer
ansvarsfraskrivelse
med alt i den samme bevisstheten. Jeg klarte ikke være
alle rollene mine. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og jeg har funnet
ut at jeg kanskje er forteller.
Gro:
- Så
fint at du har funnet ut det, Helene!
At
du er forteller!
Ja,
det er du virkelig!
Og
det gjør meg glad!
2.
Har du noe å fortelle fra uken din?
Gro:
- Jeg så en rev over veien.
- Jeg så en rev over veien.
Først
trodde jeg det var en katt,
men
den hadde lang nese.
Og
jeg har sett havet vilt og havet bli rolig
fra
den ene dagen til den andre.
Og
jeg har sett Tønsberg stå og lyse i all sin julepynt.
Og i
går lagde vi karameller i tre store kjeler,
og
alle ble litt for myke,
men
pyttsan.
Og
de tre barna mine er hjemme
og
kjæresten til sønnen min,
og
det blir intenst
og
praten stiger og synker
og
jeg løper til og fra
med
frosne bringebær og varme bjørnebær
og
krem og vaniljesaus
og
potetgull og granatepler
og
taco og tikka og te og te og te.
Jeg:
-
Jeg kan fortelle deg at det var black friday. Det er en svart dag som startet
på 60-tallet. Man skulle tro det var en ulykkesdag, som fredag den
13. og svart som begravelsesantrekk, men det er visst lykke. Lykke med
salg på alt mulig. Men ja, noen har faktisk dødd i trengselen. Alle
skal ha skal ha og jeg liker Odd Børretzens sang om noen ganger er
det ålright. Den handler el om livet, men jeg ser detaljene. Måker som
skriker "skal ha, skal ha"
Noen
ganger kan man være flinkere til å forlange, skal ha. Eller stjele som kråkene.
Jeg vet ikke. I dag kjenner jeg meg som en ulykkesfugl. Jeg lurte dessuten
fuglene til å tro på deilige meiseboller, for så å ikke kunne gi dem mer fordi
jeg ikke går ut, noen må gå ut for meg.
3.
Kan du komme?
Gro:
- Komme?
- Komme?
Nei,
jeg kan ikke komme.
Jeg:
- Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har nok svarte
klær i skapet. Jeg kunne
vært svart hele helgen om det var lykkelig for andre.
Gro:
- Jeg kjøper fem svarte bukser med strikk i livet
og
fem ensfarga svarte, langarma gensere om gangen,
så jeg har nok svart tøy.
så jeg har nok svart tøy.
4.
Skriver du handleliste?
Gro:
- Nei, ingen handleliste,
- Nei, ingen handleliste,
men
jeg bor nærme butikken,
og
når jeg glemmer noe,
fyker
jeg tilbake.
Ofte
er jeg i butikken tre ganger om dagen.
Jeg:
-
Jeg blir så redd i butikker hvis jeg ikke vet hva jeg skal ha. Jeg klarer
ikke å velge, Gro.
5.
Kan du velge?
Gro:
- Noen ting er lett å velge.
- Noen ting er lett å velge.
Jeg
liker loff.
Jeg
liker sylte nå i desember.
Jeg
liker sennep på sylta og rød løk og agurk.
Det
er lett å velge.
Verre
å velge hvilken film jeg skal se.
Jeg:
-
Jeg vil at du skal velge hvor vi skal sitte neste gang. I dag, flakser
vi
bare omkring. Men jeg synes det er greit å flakse med deg.
Gro:
- Ja, av og til er det helt ok å flakse.
- Ja, av og til er det helt ok å flakse.
Neste
gang skal jeg ta deg med til tang-sofaen min
og
så kan vi bare si at det er sommer,
selv
om det er desember,
og
så kan vi sitte der ute på jente-skjæret
og
kalle det august,
og
det er kveldslys på trærne inne på land,
slik
at den grønne fargen gløder over de gulgrå svabergene,
og
havet er varmt og helt uten brennmaneter.
Og
vi sitter der ute på tangsofaen min
og
snakker.
Nå
er søndags-morgen-sola i tretoppene
og
vinden vifter og vinker til meg.
Og
jeg vinker til deg med tankene
og
flkser videre
til
oppvasken på benken,
skåler
og glass fortsatt på bordet
etter
familien min spiste sein mat
og
tøyet i hauger på vaskerommet
og
en roman som har kommet til side 47
om
det å være en robot.
Det er en annerledes tekst, i begynnelsen forsto jeg ingenting før jeg nærmet meg slutten og forsto det var 'fugler' som snakket sammen, ikke ble intervjuet, sånn egentlig, siden begge svarer på spørsmål.
SvarSlettVi er alle fugler en gang i blant.
God mandag videre!
Det er ikke to fugler, det er jeg og forfatter Gro Dahle som skriver sammen en gang i uken nå ;) Takk, ha en fin dag
SlettÅhh, ler. Da forsto jeg ikke teksten likevel gitt.
Slett