FUGLENE bloggprat i lufta (der internett og fuglene bor) med GRO DAHLE

Jeg:


Det har gått en ukes tid igjen. 

Jeg håndhilser ikke, men slår opp med

vingene. Sa jeg vingene? jeg mente armene. 

Jeg slår opp i mailregisteret og finner

adressen din. Der var du.

Jeg skriver. Har jeg nevnt at fuglene har sluttet å lande her? 

Vi matet fuglene med meiseboller, og nå har de spist dem opp og da lander de ikke her mer.

1. Har uken din landet?



Gro:

- Nei, uka mi er fortsatt i lufta.

Den fortsetter å flakse,

alt svirrer og suser og summer,

og vinden kommer i kast,

alt jeg skulle gjort, burde ha gjort, må få unna, 

alt jeg ikke rekker, alt som blir litt halvveis,

alt som står og venter,

og jeg har ingen steder å lande,

må holde meg i gang, 

må ikke gi opp nå.

Jeg:

- Min uke flakset. Flakset og sparket litt. Jeg vil ikke kalle det

fraspark, for ingenting ble tilbakelagt. Kanskje mer

ansvarsfraskrivelse med alt i den samme bevisstheten. Jeg klarte ikke være alle rollene mine. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og jeg har funnet ut at jeg kanskje er forteller.

Gro:


- Så fint at du har funnet ut det, Helene!

At du er forteller!

Ja, det er du virkelig!

Og det gjør meg glad!

2. Har du noe å fortelle fra uken din?

Gro: 

- Jeg så en rev over veien.

Først trodde jeg det var en katt,

men den hadde lang nese.

Og jeg har sett havet vilt og havet bli rolig 

fra den ene dagen til den andre.

Og jeg har sett Tønsberg stå og lyse i all sin julepynt.

Og i går lagde vi karameller i tre store kjeler, 

og alle ble litt for myke, 

men pyttsan.

Og de tre barna mine er hjemme

og kjæresten til sønnen min,

og det blir intenst

og praten stiger og synker

og jeg løper til og fra

med frosne bringebær og varme bjørnebær

og krem og vaniljesaus

og potetgull og granatepler

og taco og tikka og te og te og te.




Jeg:

- Jeg kan fortelle deg at det var black friday. Det er en svart dag som startet på 60-tallet. Man skulle tro det var en ulykkesdag, som fredag den 13. og svart som begravelsesantrekk, men det er visst lykke. Lykke med salg på alt mulig. Men ja, noen har faktisk dødd i trengselen. Alle skal ha skal ha og jeg liker Odd Børretzens sang om noen ganger er det ålright. Den handler el om livet, men jeg ser detaljene. Måker som skriker "skal ha, skal ha"

Noen ganger kan man være flinkere til å forlange, skal ha. Eller stjele som kråkene. Jeg vet ikke. I dag kjenner jeg meg som en ulykkesfugl. Jeg lurte dessuten fuglene til å tro på deilige meiseboller, for så å ikke kunne gi dem mer fordi jeg ikke går ut, noen må gå ut for meg.

3. Kan du komme?

Gro: 

- Komme?

Nei, jeg kan ikke komme.



Jeg: 


- Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har nok svarte klær i skapet. Jeg kunne vært svart hele helgen om det var lykkelig for andre.

Gro: 


- Jeg kjøper fem svarte bukser med strikk i livet

og fem ensfarga svarte, langarma gensere om gangen,
så jeg har nok svart tøy. 

4. Skriver du handleliste?

Gro:

- Nei, ingen handleliste,

men jeg bor nærme butikken,

og når jeg glemmer noe,

fyker jeg tilbake.

Ofte er jeg i butikken tre ganger om dagen.

Jeg:

- Jeg blir så redd i butikker hvis jeg ikke vet hva jeg skal ha. Jeg klarer ikke å velge, Gro.

5. Kan du velge?

Gro: 

- Noen ting er lett å velge.

Jeg liker loff.

Jeg liker sylte nå i desember.

Jeg liker sennep på sylta og rød løk og agurk.

Det er lett å velge.

Verre å velge hvilken film jeg skal se.

Jeg:

- Jeg vil at du skal velge hvor vi skal sitte neste gang. I dag, flakser

vi bare omkring. Men jeg synes det er greit å flakse med deg.

Gro:

- Ja, av og til er det helt ok å flakse.

Neste gang skal jeg ta deg med til tang-sofaen min

og så kan vi bare si at det er sommer,

selv om det er desember,

og så kan vi sitte der ute på jente-skjæret 

og kalle det august,

og det er kveldslys på trærne inne på land,

slik at den grønne fargen gløder over de gulgrå svabergene,

og havet er varmt og helt uten brennmaneter.

Og vi sitter der ute på tangsofaen min

og snakker.

Nå er søndags-morgen-sola i tretoppene

og vinden vifter og vinker til meg.

Og jeg vinker til deg med tankene

og flkser videre

til oppvasken på benken,

skåler og glass fortsatt på bordet

etter familien min spiste sein mat

og tøyet i hauger på vaskerommet

og en roman som har kommet til side 47

om det å være en robot.