søndag 8. desember 2013

Dobbelt opp: Setningsskade i hus og sjel


Bokanmeldelse av Setningsskade for Kvinnekraft

Forfatter: Layla E. Lorentzen

Utgitt 2013 MARGbok forlag


Jeg har ikke lest så mange bøker. Jeg har lest en del, men det er ofte at jeg hopper over noen sider, eller gir opp litt uti. Når jeg har fått et førsteinntrykk, kan boka ofte få en fin plass på hylla. Denne gangen, leste jeg alt.

Boka er skrevet av Lajla E. Lorentzen, født i 1964. Hun er debutant, vinner av MARGboks romankonkurranse, men har jobbet med tekst og språk lenge. Hun er litteraturviter og har jobbet som konsulent og redaktør.

Frem til boken. Alt er lest, boken er lukket igjen, ligger ved siden av meg på sofaen, men monologen hovedpersonen i boka, Bjørn, fører gjennom hele boka bare avbrutt av noen svar fra de han omgås, ligger i meg og snakker enda. Jeg vil ikke legge den vekk.

Ja, boka snakker. Den forteller meg om en spesiell mann, som har vokst opp litt slik vi kjenner til at Elling, romanfiguren av Ambjørnsen, gjorde. Bjørn flyttet ikke helt fra mor, mor som han beskriver vakkert og levende og repeterende. Boka er preget av at en del faste setninger, kommer vi hele tiden tilbake til. Jeg liker hvordan de driver meg gjennom boken med en rød tråd eller rett linje. Alt må være i vater og Bjørn er opptatt av målinger i huset selv om alt annet i det, flyter. Ikke før mor døde, vakre mor som han ville løfte opp i lyset, var han helt alene. På egne ben.

Og det er nettopp benet og huset som er det konkrete i boka. Han klarer ikke holde orden i huset, og en morgen oppdager han at huset han bygget selv i Asker, har begynt å glid. Det glir i leira, og får en setningsskade. Samtidig, har han brukt kroppen hardt om vinteren, han tror selv det er all måkingen som han gjorde fordi han ikke spanderte på å slå på varmekablene han selv hadde lagt på gårdsplassen. 

For å unngå å tenke på huset som sklir, blir han svært opptatt av et nytt byggeprosjekt; garasjen til niesa og mannen. Han oppsøker dem hver dag for å følge med på om snekkerne fra grimstad garasjer gjør jobben sin, etter at han selv og niesens mann har bygget grunnmuren.

Et sted, får niesa nok. Beinet blir verre og selv om pengene fra If til å rette opp huset tikker inn på bankkontoen til Bjørn, er han ikke i stand til å jobbe. Etter hvert kommer søsteren, Ruth, og mannen. De får sjokk over hvordan det ser ut i huset. I sengen ligger bjørn med kramper.

Det katastrofale, som først var et husfall, er fallet av et menneske. Så langt kan et menneske dette, tenker jeg. Og jeg lurer på om jeg selv enda sitter eller om jeg har falt av stolen, dypt beveget av boken. Jeg rugger fra side til side, slik Bjørn gjorde. Han går ikke i glemmeboken og jeg håper det kommer en oppfølger fra Lajla (det er lov å håpe) om hvordan det går med Ruth og niesa. Etterpå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar