Jeg leste i Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug og falt litt av lasset. I postkassa lå Den grønne votten av Alf Prøysen. Jeg kjente med en gang: Dette er mer mitt nivå, nå. Jeg er barnet. Med den tanken, åpnet jeg bloggen min og skrev: H 5 år.
Hvem var jeg da?
Jeg smilte, definitivt. Og jeg fikk My little pony til bursdagen og eventyrbrus. Jeg var som andre barn. Nesten. Jeg passet bare ikke helt inn, så på matbutikken snakket jeg et fantasispråk så passerende skulle tro jeg var fra et annet land.
Det er jeg jo forsåvidt også, eller mer fra en annen planet. Og der er det stjerner skal jeg love deg. Flere enn Leonardo DiCaprio som jeg likte FORDI alle andre jentene på 14 som meg gjorde det. Nesten. Likte de ikke han, likte de en annen, for eksempel en av Hanson-brødrene eller Nick eller Bryan i Backstreet boys. Det var tider. Tider der jeg lot som. Og i dag gir jeg meg selv Oscar i skuespill.
I reelle skuespill var jeg ikke like flink. Jeg spilte Hjalmar i Et dukkehjem. Jeg fikk nesten ikke puste mens jeg snakket og dirigenten vår filmet. Mamma og storebror fikk en god latter da de så filmen. Den beste latteren jeg har sett.
Jeg skulle vært Hedvig og tatt selvmord.
Tilbake til H 5 år. Jeg tror jeg hørte om den grønne votten, men jeg har glemt historien. Jeg skal lese fra perm til perm og anmelde. Her.
H.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar