Tom bokhylle. Full handekurv. Levende lesehest.Knegg. Jeg leser Manilahallen. Den er vakker, poetisk, riktig, sår, sterk, viktig. Om et menneske som hadde anoreksi og var den første som stod frem i NRK. Jeg er på side 47 i boka som er et langt dikt. Ruth Lillegraven skriver om Birgit, men bruker jeg-person så vi kommer tett innpå henne, ja nettopp Birgit. Det er hun som snakker i diktene. Lillegraven har bare tastaturet. (Og en god porsjon skrivedyktighet.)
Boka er på nynorsk, men jeg tenker knapt over det. Kanskje er det faktisk en bonus. Jeg kommer enda nærere noen som er fjerne for meg. Jeg kjenner jo ikke Birgit. Ikke før nå. Hun forteller fra et annet sted i landet. Helt fra barndommen av. Hun har fått en ku, Lisa, men den slaktes. Skinnet henger på veggen. Var den ikke hennes, likevel? Jo, men voksne stjeler. De gir og tar tilbake.
Det kjenner jeg på i dag. Mennesker som gir og tar tilbake. Eller som later som du er spesielt viktig for så å verdsette noen andre høyere. Slik er livet mitt. I et nøtteskall. Og jeg tar stor skade av det. Jeg opplever verden annerledes og blir så ødelagt av andres sannhet at jeg vil dø. Jeg må slutte å bli så ødelagt, men jeg kan ikke. For jeg ser det annerledes. Rommet er stort, ikke fortell meg at det er lite, kjære vaskemann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar