Smakebit på søndag

Jeg spiser snart. Det er den tiden av dagen det snart er et måltid. Jeg må følge kostplanen. Koste hva det koste vil, så må jeg spise for å unngå enda mer tvang og sonde. Jeg puster ut, enda en halvtime igjen. 

Jeg kjenner smaken av høst. Hva er den? Den er mer en luft og lukt enn mat. Men mat lukter også. Og jeg vet, at familien min plukker sopp og multer. Det er høst for dem. 

For meg, er høst gråhvite korridorer med trær utenfor som drysser med bladene sine. 

Jeg blar opp i boka Selvportrett ved gravstøtte av Thomas J.R. Marthinsen. Jeg er på side 30 og finner en smakebit til spalten til Mari. 

Når han står her med kameraet foran ansiktet og ser på dattera si gjenom linsa. Hvor har han vært? Det spør han seg pluselig om, og han er så sliten, det er som om alt handler om å ta på seg ren skjorte hver dag og kjøre den drøye halvtimen til jobben, komme seg gjennom arbeidsdagen, si ja til for mye, kjære hjem mot konjakkglasset som venter, når ble det slik?

Resten av kvelden vil jeg redigere bilder og kanskje skrive litt. Jeg har ikke mot til å lese. Eller krefter. Bare til å smake på disse få ordene. Når ble det slik?