lørdag 6. september 2014

Lørdagstanker

I en ideell verden, hadde jeg blogget om noe enkelt. Noe skapende. Jeg tror jeg sier strikking. Men jeg får ikke ha strikkepinner. Jeg hadde laget strikkeoppskrifter. Jeg hadde prøvestrikket. Jeg hadde delt. Jeg hadde heklet. Skapninger og plagg. Og Gud vet hva. Vet Gud hva? 


Jeg tror ikke han vet at jeg gjerne skulle skrevet en matblogg med masse fine oppskrifter. Men med en anoreksi i brystet, hjertet, hode, ja helt inn til beinmargen, er det ikke mulig å prøvesmake. Jeg kunne laget pene kaker, men de kunne for alt jeg vet smakt forferdelig. Jeg har heller ikke erfaring på området. Jeg kan dessuten ikke bruke kniv, skje, sleiv, kjøkkenmaskiner og Gud vet hva. 

I en ideell verden, hadde jeg ikke trengt å blogge akkurat nå. Jeg hadde sittet med familien, kanskje et eget barn eller tre og hatt hjemmelaget pizza og lørdagsgodt, kvalitetstid til klokka ble ni og de minste sovnet stille etter at JEG hadde lest eventyr fra boka JEG har skrevet om Vilde virre vapp. I en sånn verden, ville menneskene måtte tenke. 

Tenke seg til, det finnes ikke så mange som tenker. De tenker på seg og sitt. Og på folk som har bursdag. I dag er jeg relativt sinna på et bursdagsbarn. Og det er ikke akseptert å være sint. Så jeg sitter helt stille. Jeg har ikke skjønt uttrykket stille som en mus. Mus piper. Pip, pip, pip, pip. Som på et samlebånd på rimi. 

I en ideell verden, hadde aldri dette blogginnlegget blitt til. Og det blir til. Fordi, noen mennesker er annerledes. Inkludert meg. Ha det på badet, din gamle sjokolade. Jeg får slike barneregler i hodet når jeg er redd, sint og sliten. Derfor kan blogginnlegget se slik ut. Og bare slik kan jeg leve og levere en bokblogg. Og jeg lurer på, hva jeg skal lese i morgen. For i morgen er det smakebit på søndag. Jeg får smake på det til i morgen kommmer og skyller lørdagen bort. Borte vekk. Ned i do? Om en time eller to. Ja, tilbake til barnereglene. Jeg er redd. Størst av alt er kjærligheten, men ærlighet varer lengst. Helt til månen og tilbake. Og så liten som månen er herfra, må den være veldig langt unna. Langt nærmere er lysstoffrøret i taket. Det er våre stjerner og det er nok de jeg reiser til til jul. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar