Smakebit på en søndag

Antimaterialistsisk poesi virket ikke på meg. Jeg ønsket meg rosa dunjakke. Millet, en sånn med armer som kunne tas av med glidlås, så den ble dunvest isteden. Da jeg fikk den, viste jeg henne hvor takknemlig jeg var. Jeg sov med jakka på meg den natta. 

Utdraget er fra Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. For når sant skal skrives, er jeg fortsatt i den boka. Jeg liker den og nyter erklæringen datteren skriver om hvor flott mor hun hadde. En mor som ble syk, men som var hennes mamma. Før hun ble syk, og etter at hun døde. Hun fødte Trude. Hun skapte Trude. Hun formet en forfatter. Hun laget en bok.

Når sant skal skrives mellom linjene, har julen rent gjennom kroppen min. Det har vært tårer, blod, søl og rettere sagt kaos. Mellom kaoset, har det vært stille og tomt. Det er som om jeg ikke er inni meg mer, og ord blir rett og slett for mye. Jeg har ikke ord for alt. De er borte. Jeg føler at jeg begynner å få altzheimer og erstatter ord med andre.Ord som ikke er dekkende. Livet jeg hadde før, er rett og slett ikke lenger i live.

Men, når det er sagt, er jeg en ung skrivende kvinne. Selv om jeg ikke skriver stort nå. Jeg håper å komme sterkere tilbake. Jeg hadde bestemt, at etter jul, da skulle jeg skrive igjen. Selv om julen har vært nesten tom, og bare hatt masse tid jeg kunne skrevet i, selv om det var realiteten, tenkte jeg at det ble lettere i det nye året.

Det ble tungt og jeg har brukte halve denne dagen på å samle krefter. Og så sitter jeg her, som en Pippi som aldri ble Pippi. Jeg har bare feil sokker. Jeg burde hente tøflene mine, jeg fikk de til jul, men jeg klarer ikke samle mot til å varme tærne. Kanskje jeg kan sove med tøflene i stedet, for om natten, fryser man ikke uansett.