Follow on Bloglovin

fredag 31. oktober 2014

Pikenes Jens eller andre guttenavn

Ta bladet fra munnen 
Ta munnen fra bladet 
Ikke kyss 
Pikekyss 

I dag er en sånn dag jeg har lyst til å: A. Gå halloween og ha det gøy som så mange andre. B. Grave meg ned. C. Skrive (uten at jeg vet hva jeg skal skrive om). Jeg tar bladet fra munnen og fotograferer det. Rødt som leppestift. Eller blod. Skal du feire halloween? 

torsdag 30. oktober 2014

Litteraturnytt

Jeg sitter med en pressemelding fra Gyldendal. Fra og med 2015-årgangen vil Preben Jordal overta som redaktør for Vinduet, Gyldendals litteraturtidsskrift. Vinduet er et blad jeg har satt pris på og jeg følger ofte med på nettsiden. Der vokser prosa godt. Jeg håper ny redaktør bidrar til å videreføre alle de gode sidene i bladet, og få fram flere nye forfattere. Leser du Vinduet eller andre litteraturtidsskrifter? 

tirsdag 28. oktober 2014

Tirsdag

Kroppen ligger under hodet og hodet vil heller grave seg ned under dyna. Sånt blir det ikke lest bøker av. Jeg sitter på ipaden i hvilemodus. Jeg får heller lese litt i morgen. Jeg limer inn et bilde fra kvinnekraft, der det står om boka mi. Ei side i et blad. 

mandag 27. oktober 2014

Jeg hoppet over søndagen

Søndager, er det smakebit på søndag i bloggen Flukten fra virkeligheten. Jeg hoppet over. Jeg klarte ikke lese, og dermed hadde jeg ingen smakbit å dele. Jeg tenkte jeg skulle åpne en av bøkene jeg leser i, men det ble ikke noe av. Jeg hoppet fra side til side som en kengeru. Og barnet bar jeg i en lomme på magen. 
modell: irrealdoll enyo

Hva? Jo, barnet. Jeg var barn i går. Et lite barn som måtte beskytte meg mot alt og alle, være vrang og rett og slett bare...være meg. Jeg hadde nok med det. Og har nok med det. 

Når rett skal være rett. Jeg leste riktig nok noe. Svenskt Tent. Det er en interiørkatalog på svensk om Svenskt Tent som som er et innredningsforetak i Stockholm. Jeg bladde og koste meg. 

Apropos blad, det er jul i butikkene nå. Juleblader, idéblader, og det er julepapir og pepperkakedeig og pakkelapper. Til deg fra nissen. God jul! Det er under to måneder igjen. Har du smakt marsipan enda? 

lørdag 25. oktober 2014

Lørdag kveld

I morgen er det søndag, og jeg skal tvinge meg selv til å lese noe, for å lage smakebit på søndag. Jeg har ikke lesehumør for tiden. Knapt nok skrivehumør. Har jeg humør? Eller humor? Kanskje galgenhumor, men med et preg av tristesse. For jeg er ikke helt bare morsom nå, nå som det er alvor. Og det er vondt å vite at akkurat nå, er det beste jeg kan si: Glad i deg.

torsdag 23. oktober 2014

Å være et tre

med grener og blader og epler 
faller ned 
hugges på en stabbel 
hel ved 
dette var å være et tre

(og er jeg heldig, blir jeg resirkulert til dopapir) 
I dag er en sånn dag, hvor jeg føler for å være en annen. Finne keiserens nye klær. Titte på klesbutikker med fri frakt og retur som Zalando, uten å egentlig planlegge å handle der nå. For, jeg vil ikke ha nye klær. Jeg vil gå i den samme ulla. Jeg vil være den samme ubrukelige, unyttige, som en rose. Så stikker jeg meg selv, for der ute et sted, er det noen som høster av treet. Og jeg kjenner meg: Solgt. Det drypper en dråpe blod, inni meg. Det er bare litteratur, ikke ta det så tungt. Det kunne vært en roman eller ei hel bokhylle. Fra et tre. Høvlet og omdannet. Keiserens nye bok. 

onsdag 22. oktober 2014

VG kutter bokanmeldelser = vi bokbloggere får gjøre jobben?

Kjente bokanmeldere vil ikke lenger anmelde bøker så mye som før, for VG trapper ned til å kun prioritere helt spesielle utgivelser. De har nå i gjennomsnitt 6 anmeldelser i uka, blandt annet gjort av Ingvar Ambjørnsen, men fra nå vil det bli rundt én i uka. Kuttet kan du lese om her: http://bok365.no/artikkel/vg-kutter-bokanmeldelser/#.VEeVkYfrn9U

Det blir mindre bokdebatt, færre terningkast og mindre ord OM bøkene. Jeg tenker, da må vel vi bokbloggere bli enda flittigere? Kuttet kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan bidra til løftet, løfte bøkene opp og frem i sosiale medier og blogger. Vi leser, altså skriver vi. 

tirsdag 21. oktober 2014

Boka på vent: Selvportrett ved gravstøtte

Boka på vent hos Beate, er Selvportrett ved gravstøtte. Den har nemlig måttet vente pent. Ja, denne boka skulle jeg lest masse i for lenge siden, kanskje allerede vært ferdig, men den havnet i bunken over bøker jeg vil konsentrere meg fullt og helt om når jeg leser, og akkurat der er jeg ikke nå. Boka er om retten til å skrive om eget liv, samt om liv som kommer og liv som går. Thomas J.R. Marthinsen er mannen bak, eller i, boka, og den er utgitt i høst på Gyldendal. 


Mens jeg er inne på bøker, les om boka jeg anmeldte i dag her. Det er noe av det beste jeg har lest på lenge, i kort format og med masse fotografier. En bok å bo i. Og jeg liker heller ikke å flytte. Verken meg eller fjell. Er jeg fjell? Jeg kan bestige ett, i drømmeland. 

Bokanmeldelse: Mitt privatliv av Tomas Espeal

Mitt privatliv er en fotobok. Nei vent, det er en diktbok. Nei vent, det er en roman. Det er alt på en gang. Fotografen er forfatteren. Bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene. Det er bilder av venner, familie, blomster, tomme rom, fraflyttet hus, rom med bøker, bøker i rom, skrivebord med bøker. I samspillet mellom fotografiene og korte tekster som ledsager dem, skisseres en uvikling av et liv. Jeg får innblikk i hvordan en forfatter og fotograf jobber og lever, hvordan kunsten og jobben er knyttet til selve det å eksistere. Kunsten og livet blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet. 

Bildene skiller seg fra andre familiealbum, selv om det er private bilder. Det er rom uten mennesker. Det er rom med kaos av bøker. Det er rom med uoppredde senger. Det er rom mange ville lukket døren til i stedet for å åpne fotoapparatet. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Den gav meg noe. Og kanskje aller mest lysten til å fortsette å skrive og fotografere. Virkelighet og uvirkelighet. Capture the moment. Write away. 

Boka handler om mennesker som dør og mennesker som lever. Boka handler om blomster og årstider og senger og rom og hus. Boka handler om private rom og egne opplevelser og åpner opp for at det er lov å savne de som enda lever og kanskje aller mest dem. De som har valgt oss bort. Boka gir rom for min kjærlighetssorg: Det å savne noe som aldri har vært. Takk. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 8. oktober 2014 

mandag 20. oktober 2014

Jeg våkner og det er høst ute

Jeg våkner. Jeg lurer på om det er vår eller vinter. Det er høst. Jeg har vært i dvale hele sommeren. Jeg har ikke kjent sola. Jeg har ikke latt meg varme opp. Jeg ser meg rundt. Høster tanker fra trærne mens bladene faller av. Jeg holder tak rundt håret mitt så ikke det også skal falle av. Og jeg bygger tak av tanker. Så setter jeg meg ned, ved skrivebordet som egentlig er et gammelt kjøkkenbord, jeg tror fra ikea og slår fast at jeg er en fotograf som skriver og en skribent som fotograferer. Jeg er aldri bare én. Men jeg er alltid ingen, eller delt i tusen biter. Som et bilde skåret opp til puslespill. 

Jeg har mange ganger lurt på om jeg skal skrive en slik blogg. En blogg om hvordan jeg egentlig har det. En om diagnosene, sykehoppholdet som har vart i snart et tiår, tankene, følelsene, men jeg slår det alltid fr ameg. For jeg vil ikke handle om meg. Jeg vil handle om bøker og kamera og bilder. Og jeg putter bøker i hyllene og arkivet og på kindle og jeg leser når jeg orker og skriver når jeg vil og tar bilder to ganger om dagen. Jeg gjør alt dette. Til leserne, fra meg. Men egentlig, fortjener de sannheten. Den er bare litt for vond og spesiell til å dele. 

Les meg med respekt. Det er så mye under huden, mellom linjene. Les varsomt, så du ikke går i stykker. Hør hun roper. Noen annen. Ikke jeg. Men slik lever jeg. Og leverer blogg om bøker og blogg om foto. En av hver. Jeg kan aldri være bare meg. Selv om meg er en stor ting med ullklær på. 

Jeg skriver ikke. Altså er jeg ikke.

Jeg skriver ikke. Altså er jeg ikke. I form. Jeg kler på meg keiserns nye klær (les: en bukse fra nøstebarna). Jeg prøver å holde meg varm i trøya. Jeg fryser. Jeg besøker http://www.zalando.no/ for å finne mer keiserlige klær, men jeg forblir i buksa mi fra Nøstebarna. Jeg har tre ulike farger. Jeg maler himmelen grå, tenker jeg mens jeg har på meg den i skifer. Jeg leser en bok fra Thomas Espedal, Mitt privatliv heter den, utgitt hos Gyldendal. Den skal definitivt bokanmeldes. Jeg liker den. Den kan anbefales. Den er bare bilder og korte ord. Slik man kan lage verden om man redigerer og klipper til bilder og sannheter. I dag trenger jeg en slik verden. Jeg kaller den min og gjemmer meg under dyna. 

søndag 19. oktober 2014

Smakebit på søndag

Dagens smakebit til flukten fra virkelighetens spalte,  er på engelsk, verdensspråket engelsk. Diktene er gamle. Boka heter Poems by Emily Dickinson, Three Series, Complete.
I asked no other thing,
No other was denied
I offered Being for it;
The mighty merchant smiled. 
Brazil? He twirled a button,
Without glance my way:
"But, madam, is there nothing else
That we can show you to-day? 
Jeg leser og lærer og reiser. I tid og rom og butikkhyller og liv og luft og kjærlighet og medmenneskelighet og hat og... Det er rom for alt i hennes diktning. Selv er jeg helt inni bildene mine i dag og ser på nytt kamera. Her er ett bilde jeg syns passet for denne formiddagen Dukken er av Magic Mirror.


lørdag 18. oktober 2014

Barne-Tv, T-skjorte, bok og æresmedlem

Det skjer store ting for barnetv-helten på 80-tallet Flode. Han er for tiden på t-skjorter hos Probat, han er i bok med hekleoppskrifter fra Cappelen Damm og han er via Trond Viggo æresmedlem i Tannlegeforeningen. Det er Trond Viggo som er medlem, men pga. Flode og puss, puss. Jeg minnes med glede.

Hvilke barne-tvhelter glemmer du aldri? Jeg glemmer ikke Flode, ikke Tittentei, ikke Gullars, ikke Tedor, ikke Sjiraffen Raffen.. Har jeg glemt noen? Helt sikkert. Bare tenk på Sesam Stasjon. Jeg husker alle der og! 



Bildet er fra pressemeldingen til Den norske tannlegeforening. Under åpningen av tannlegenes landsmøte 2014 ble Trond-Viggo Torgersen tildelt æresmedlemskap i Den norske tannlegeforening for sin langvarige innsats på folkehelseområdet. Heia Flode sier jeg! 

Alle bloggere er velkommen til konkurranse

Innlegget er sponset

Glossybox inviterer OSS bloggere 
til å bli bloggambassadører! Jeg, og du, kan få teste produkter og skrive om dem. Grunnen til at jeg skriver om det i en bokblogg, er fordi vi lesere og forfattere også av og til pynter oss. Enten det er på boksignering eller på biblioteket. Jeg skriver også om det fordi jeg syns konseptet er interessant. Det lar helt vanlige personer få pynte seg litt og føle seg viktige! Og for meg er det veldig godt med et klapp på skulderen og få føle: Jeg er blogger og jeg KAN blir ambassadør. 

Glossybox.no byr på skjønnhetsprodukter. Vi skal alle skinne litt innimellom, til og med på sykehus må man skinne litt i ny og ned. Jeg bruker balsamspray i håret og velduftene såpe og ansiktskrem. Alt dette av mest praktiske årsaker, men jeg ser at sminke gir mange det lille ekstra løftet av selvtillitt. Jeg har møtt noen slike mennesker. Og tro meg, de har beina gått plassert på jorda, de trenger bare å føle det litt innenfra med noe utenpå. Så med ansiktsmaske på, møter de verden. Produktpakkene til glossybox er til skinnende god pris i forhold til det jeg leser om innhold og kvalitet. Er du pakket og klar?



leading zero

Jeg var på norsk språkråd sin side for å finne dagens avløserord. Siden det er lørdag, ville jeg ha noe på bokstaven L. Bankkortet mitt er misbrukt, og jeg fikk sperret det. Heldigvis. Men ikke noe ord passet bedre enn leading zero akkurat nå. På norsk kan vi visst si ledende null eller forhåndsstilt null.

Nå er det utrolig vanskelig å konsentrere seg. Både om bøker og bokhyller og foto og blogg. Jeg er hyperstressa, men veldig lettet over at jeg oppdaget dette. Men jeg vil gjerne få sendt inn dokmentasjon så raskt som mulig, men antakelig får jeg ikke gjort dette før mandag. Men alt er sperret og i orden....jeg må slå meg til ro, men har mest lyst til å slå meg hardt i hodet, for det er så utrolig stresset, hodet mitt, og jeg kjenner meg på en karusell. Og, jeg vil bare hoppe av.




fredag 17. oktober 2014

Hoppe paradis i fredagen

En, to, tre, fire-fem, seks, sju-åtte, ni, snu i ringen.... Jeg hopper paradis i barndommen med voksenføtter og leker voksen og leser voksenbøker og kjenner: De er ikke noe for meg. Jeg leser lena Dunham, Ikke en SÅNN jente. Det er litt for mye sex og litt for lite trygghet. Selv om hun også sliter med å passe inn. Hun mer morer seg. Og kan vitse om ulike typer. Jeg ramler av lasset, men skal anmelde boken. Så jeg jobber meg gjennom godt skrevne sider, det er ikke sidene det er noe galt med, det er meg, og jeg må tilfeldigvis inngå som leser om jeg skal få anmeldt boka. Sånn er det bare. Men jeg fungerer lettere med skolekritt på aspalten. En, to, tre... ikke tråkke på strekene. Og krisene når noen sa jeg gjorde. Hva er rett, hva er galt? Det meste er galt. Men noen er likevel glad i meg. Til og med de som ikke har noen som helst slags plikt til å like meg. Takk.

torsdag 16. oktober 2014

Til virkeligheten

Jeg skriver denne bloggposten til virkeligheten. Til klokka. Hvorfor flytter den seg ikke? Fordi, den går sin faste takt. Det er JEG som er ute av gjenge. Da klarer jeg ikke lese, fotografere, skrive. Ikke som meg. Ikke sånn som jeg liker å gjøre det. 

Vi kan si at jeg har veltet. Og jeg snurrer meg rundt og tenker på engler i snøen. Det var snø i lufta i dag tidlig. Jeg vil lage snøengler og gifte meg med snømenn. Velkommen, vinter. Men trafikant, kjør forsiktig. 

Jeg er tom for tårer. Jeg er full av latter som ikke kommer frem. Jeg har smilehull og jeg er hul innvendig. Og jeg venter på natta. Vinternatta og reisen til Julestjernen. Hei. 

onsdag 15. oktober 2014

Bokstavlig talt sliten

Jeg er sliten. Hva betyr sliten? Jeg orker ikke slå det opp. Og så slår hun opp med kjæresten hun ikke har, pakker sakene hun ikke trenger i hodet sitt og planlegger nattens drømmerømming. Det er sånne dager man helst skulle ligge under dyna, men vet at under dyna ville man bare tenkt og tenkt og tenkt. Snart kommer natta. Og da kommer det nattevakter. Og nattevakter er ofte snille dyr. Nattdyr. 

Hva gjør du når du er sliten? 

tirsdag 14. oktober 2014

Finn en bok og spill for livet

Det er tirsdag og dagen for Boka på vent-spalten til Beate. Jeg har samtidig funnet fram Finn, eller retteresagt en pressemelding fra Finn som var veldig interessant. En kurriositet i seg selv. Finn melder:
"Søkelista på FINN torget preges av stor variasjon, med blant annet møbler, iPhone og merkeklær på topp, men hva befinner seg egentlig på bunn? Her er det mye kuriosa, ifølge FINN.
Eksempler på hva som ligger nederst på topplista inkluderer «grandis», «rapphøns», «negl», «fettpresse», «stress», «bifolk», «frank» og «kjole str 44»."
Utover det, har jeg flere bøker på vent. Jeg venter på boka om Johnny Cash. Aschehoug lanserer "Johnny Cash. Livet" av Robert Hilburn. De skriver: 
"Musikk. Kjærlighet. Gud. Fedrelandet. Folket. Rytmen. Den usminkede sannheten om et musikalsk ikon." 

Og jeg skal lese den. Du finner den hos Ark blandt andre. 

mandag 13. oktober 2014

Å ta ting med en klype salt

Man skal alltid, alltid, alltid, ta ting med en klype salt. I alle fall fraser. Men det er så vanskelig. Når noen ber meg ha en fin kveld, og jeg vet jeg ikke kan lage en fin kveld, kjenner jeg at jeg strekkes i alle retninger. 

Bare det å skrive "Å ta ting med en klype salt" er vanskelig for meg. Hvorfor? Fordi jeg leser det helt bokstavlig. Og jeg lurer på om det er fingrene mine som er klyper og jeg spinner og spinner. Og inni der, er det en veldig redd jente. Et lite barn. Som ikke klarer å velge bort mengden. 

Så her sitter jeg. Mellom bøker og bilder og mennesker som tenker og sier og er. Og jeg er ikke der, på bølgelengden, og nå ble bølge vanskelig også. 

Skitt fiske sa farmor. Lykke til, husker jeg. 

Helene

søndag 12. oktober 2014

Smakebit på søndag: Din lillesøster?

Luna Dunhams Ikke en sånn jente, er dagens, søndagens, smakebit til spalten hos Mari i flukten fra virkeligheten.  Ta den til lunsj eller kveldsmat eller når du vil. Du finner den hos CDON og Ark.


"Og selv om jeg fortsatte å klage, elsket jeg i all hemmelighet å ha henne i sengen min. Den lette snorkingen, hvordan hun pleide å telle sprekkene i taket for å sovne, listet dem opp én etter én med små muselyder som best kan gjengis slik: Mieo Miep Miep, og hvordan den lille overdelen på pysjen hennes trakk seg over magen. Min lillesøster. Hun var trygg hos meg til morgengry." 
Resten av boka er litt selvfiksert, litt seksfiksert og litt noe helt annet og mer overfladisk enn jeg liker - noe jeg overhode ikke kan kjenne meg igjen i. Men dette med lillesøster var nært. Jeg er selv lillesøster og veldig takknemlig for at jeg har en storebror. 

Hva leser du på? Nå skal jeg lese noen dikt av Emily Dickinson på Kindle. Kanskje kommer en smakebit derfra, på verdensspråket engelsk, etterpå. Men mest vil jeg snakke et helt fremmed språk, for jeg føler at ingen forstår meg. Da kunne jeg like gjerne hatt et annet språk og bodd på månen. Hei, Luna. 


lørdag 11. oktober 2014

Drømmen om jul

Noen ganger, får jeg setninger i hodet jeg ikke husker hvor kommer fra. Da begynner edderkoppen i meg å spinne. Jeg blir ei kjærring som spinner garn så tynt så tynt. Så skjørt. Og jeg tenker på drømmen om jul og så er jeg i Fleksnes Junior. Så du den julekalenderen? 

Det er lørdag i dag og jeg har ny bok jeg ikke har orket å begynne på. Det er Lena Dunhams Ikke en sånn jente. Jeg skal anmelde den for Kvinnekraft. Så sterk er jeg. Innimellom. 

For det er sånn, at jeg virker noen dager bedre enn andre. I dag er en av-dag. Jeg får ikke til å lese. Jeg kan noen ganger gjøre ekstreme ting, som å skaffe en tatovering, for så i neste øyblikk ikke takle å stå to minutter ved kassen der jeg betalte og høre en samtale. Slike ting er uforståelige for folk flest. Og jeg er ikke av dem. Likevel er det uforståelig for meg også. Og når jeg tenker på folk tenker jeg på en flokk kuer. Og hvor den sammenligningen kom fra, må hodet lengre ut på landet med. Jeg er jo i byen. 

Hva skal du i kveld? 

fredag 10. oktober 2014

Fredag

Så kom slutten av denne uken også. Eller, i hodet mitt slutter helga på søndager. For helgene er ikke fri. Jeg er syk 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Helgene er bare litt verre enn ellers. Motsatt enn for deg? Kanskje fordi vi er ulike. 

I dag kom jeg over en bok som minnet meg om at vi er forskjellige og selv om jeg seilet ubemerket gjennom skolegangen, med suverende resultater, gjør noen av de som skiller seg ut ikke det. Forfatteren av boka jeg skal fortelle om er født i 1992. Han ble diagnostisert med konsentrasjonsvansker. Nå har han reist sin egen sjø, med andre, og skrevet bok selv. Ta en titt her: 

http://harvest.as/artikkel/et-sted-i-isodet


Tilbake til meg, fredag, helg. Det er fotball i dag. Skal du se? Landslaget spiller. Ballen er rundt. Kan alt skje? 

Jeg gleder meg til natta. Da kan jeg sove, hvile, drømme. Og så kommer vinteren. Det er tid for å gå i dvale nå. Jeg fryser og trenger varmere klær. Jeg besøker Zalando. Jeg løper videre til sportsbutikken Sportamore. Vi trenger alle å løpe av og til. Enten mental flukt eller en reall treningsøkt. Det er ikke for ingenting at mange er medlem på sats. 

Jeg fikk brev i dag. Brev om at jeg må bli på sykehus enda lengre. Men, det visste vel alle. Alle unntatt meg som øynet et lite smutthull. Og nå piper en mus om julevisa og snart kan vi alle feire jul igjen. 


torsdag 9. oktober 2014

Tidenes fineste strikke- og heklebok?

Jeg sitter her med Lag favorittfigurene fra Barne-Tv - 25 oppskrifter fra Fantorangen til Titten Tei, av Lise Nymark i samarbeid med NRK. Boka er utgitt av Cappelen Damm og fikk meg til å smile og skrive et blogginnlegg. Her presenteres for aller første gang strikke- og hekleoppskrifter til de mest kjente og kjære figurene fra Barne-TV. 

Lise Nymark er utdannet faglærer i kunst og håndverk ved Høyskolen i Oslo og holder kurs i ulike håndarbeidsteknikker for husflidslag, barn og unge. 

Boken har alt fra små 3D-figurer som kan brukes som nøkkelringer til store kosedyr, sitteunderlag, strikkegensere, pute, pledd, veske. Vi snakker Fantorangen og Flode og tannpuss og bare somle litt, og labbetuss har bursdag i sofaen som et digert pledd. Jeg smiler. 

Oppskriftene har ulike vanskelighetsgrad og er godt forklart. 

Boka er for alle strikke- og hekleglade og alle som vil ha inspirerende hobbyprosjekter til julemarkeder, foreninger, skoler og barnehager. 

Jeg smiler. Smil, du er på tv. Nesten i alle fall. 


Lisa gikk til skolen er undervurdert

I dag er jeg ganske opprørt. Jeg fikk to sanger på hjernen, Tom Dooley og Lisa gikk til skolen. De er begge undervurderte. For veldig mange er det første møte med å mestre et musikkinstrument selv. Lisa gikk til skolen er en skala. Å lære de første bokstavene, ser vi på som gull. Å lære de første notene, gitargrepene eller trykkene på et piano eller blokkfløyte, kan skape samme mestringsfølelse som å skrive navnet sitt for første gang. 

Alle som har skrevet navnet sitt, skriver stort sett mer. Det samme gjelder de som har lært seg Lisa gikk til skolen. De spiller videre. 

I dag er en grå høstdag og skolestart er for lengst forbi og årets førsteklassinger kan antakelig skrivenavnet sitt og mer til. De kan flere sanger. 

Første skoledag de neste årene, forbinder mange med nye klær. Jeg tok en titt på Zalando og Nelly nå før vinteren kommer og innkrever mer klær. Merk deg kvalitetsmerker og ukjente merker. Sammen kan man få en garderobe til å vokse. Det kan begynne med en kjole som blir til en genser når man vokser opp. 

Nå er jeg i ferd med å skrive meg vill (les: rote meg bort og sint på en og samme gang). Jeg begynte innlegget med at jeg er opprørt. Og det jeg er opprørt over er at folk bagatalliserer det noe begynte med, og glemmer verdien av en god start. Lisa gikk til skolen er ironisk nok skoleeksempelet. Og du, jeg liker til og med blokkfløyte. Trippetripp det sa. 

onsdag 8. oktober 2014

Ikke en sånn jente

Jeg glemte helt å skrive boka på vent i går. Det blir: Ikke en sånn jente. 

Cappelen skriver i pressemeldingen: 
Denne samlingen vittige, kloke og forbløffende åpenhjertige personlige essays fra skaperen av og stjernen i suksesserien GIRLS etablerer Lena Dunham som en av dagens mest originale ogtalentfulle unge stemmer. 
Ikke en sånn jente setter Dunham søkelyset på de erfaringene som er med på å forme ens liv: forelskelse, ensomhet, å veie ti kilo for mye selv om alt en spiser er sunt, å skulle bevise at du er best i et rom fullt av menn dobbelt så gamle som deg, å beholde venninner, å kvitte seg med dårlige kjærester, å finne ekte kjærlighet og, det vanskeligste av alt, å bevare troen på at akkurat din historie fortjener å bli fortalt.
Lena Dunham (28) er filmskaper og skuespiller. Hun skrev og regisserte filmen Tiny Furniture som hadde premiere i 2010, og hun er skaperen og stjernen i HBO-serien Girls.
Hun har fått åtte Emmy-nominasjoner, som manusforfatter, regissør, skuespiller og produsent. Hun har vunnet to Golden Globe priser for Girls. Dunham er også den første kvinne som er blitt tildelt en Directors Guild Award for utmerket regi i en komiserie.
Personlig er jeg en jente som liker rutiner og forutsigbarhet. Derfor strider det litt imot å skrive Boka på vent hos Beate en dag for sen. Jeg er for sen. Og det gjør vondt. Men det har vært en skikkelig vanskelig uke sålangt. Bokstavlig. 

Jeg er definitivt tidspessimist. Jeg tror ting tar lengre tid enn de gjør og møter alltid opp i god tid. Så å komme for sent til spalten, er noe jeg ikke liker. Jeg beklager på hele bokhylla mi sitt vegne. For jeg klarer ikke engang å lese for tiden. 

mandag 6. oktober 2014

Nå kommer julebladene

Før, da jeg strikket og heklet, var årets høydepunkt jula. Ingen over, ingen ved siden av. Jeg kunne lage julepynt og gi bort massevis av votter og annet godt og varmt, laget med kjærlighet. I dag så jeg at Familiens Juleideer er kommet ut, dette bildet lå i ei gruppe på Facebook. Og da er det nok rett rundt hjørne før alle spesialbladene til jul er å finne i butikkhyllene. Jeg begynte virkelig å glede meg til juleforberedelsene hver gang disse var å velge blandt i hyllene. Kos deg! 
Noen baker småkaker. Noen pynter tre. Noen lager konfekt. 
Hvilke førjuletradisjoner har du? 

søndag 5. oktober 2014

Engelsk påvirker tiden

I dag tidlig opplevde jeg noe som viser tydelig at vi er i et land der vi bruker engelsk mye. Jeg spurte hva klokken er. Den var halv sju, var svaret jeg fikk. Half past seven ville vært halvåtte. Og klokken var halv åtte, og personen sa halv sju. 

Slike feil, gir en dårlig start på dagen for meg. Jeg tror jeg må invistere i klokker på alles armer, digitale så det ikke er rom for å si feil halv. Men, hvordan gå frem med en slik klokkeopperasjon? 

Det vet nok ikke engang profesjonelle leger eller optikere eller forfattere eller revisorer. Kunnskapen krysser hverandre, på språkets vei. 

Smakebit på søndag: Muselita (synger musevisa i ørene mine)

Det er søndag, jeg er relativt trøtt og åpner sidene i en barnebok. Vi bærer alle sider fra barndommen med oss. Selv hadde jeg en mor som ikke er glad i mus inne, men ute har hun ikke noe imot dem. Ikke jeg heller. Jeg leser i barneboka Muselita, musa med de store ørene som så gjerne vil fly, av Inger Frøysaa. Jeg har kommet dit hen at et kjærestepar, et menneskepar altså, forstyrrer musegrenda. De kysser i skogen i forelskelse og gjør at musene må gjemme seg. 

Side 15. 
"Barna lekte sammen og de voksne besøkte hverandre, drakk grannålte og småsldadret om de som ikke var til stede." 

Så kanskje er mus som mennesker og mennesker som store mus? Bestefarmusa har også gått hen og forelsket seg i Musefine. 

Jeg liker ordspillene i denne boka. De får meg til å smile. Kanskje er jeg et stort barn. Jeg glemmer i alle fall aldri å være liten. Såpass ydmyk er jeg for alle som kommer etter. Med unntak av 19-åringer som tror de vet alt. 

Muselita rimer på musevisa. Derfor traller jeg litt i dag. God søndag! 

lørdag 4. oktober 2014

Total forvirring: Lørdagspjatt

I dag er det lørdag. Og jeg visste ikke engang det var lørdag. Og noen spiser lørdagsgodt og har sett på barne-tv. Jeg har lest litt i barneboka om Muselita må de store ørene. Ellers har jeg tatt litt bilder og redigert litt. Jeg har ikke lest eller skrevet noe mer. Noen dager er sånn. I dag trengte jeg søvn. Sov og bli stor. Eller liten. Muselita. 

Jeg har bestemt meg for hva jeg skal gi bort til jul i år. Sånn omtrent i alle fall, for denne nissen liker å planlegge i god tid. Ingenting får komme som julekvelden på kjærringa.

Jeg er sliten i dag og får ikke til smalltalk. Jeg sa i stedet: Jeg er ikke så interessert i å snakke. Nei veil, sa mannen. Men han gikk ikke. Det er noen med meg hvert sekund. Slik er reglene. Regler ligner regler. Og jeg bygger hus av regntak. Drypp, dropp snute, så var eventyret ute. 

fredag 3. oktober 2014

Andre boller

Det er ikke så ofte jeg blogger om mat. Men i dag, på fjesboka, spratt Ikea opp med en nyhet. I morgen, lørdag, er kanelbollens dag. Og IKEA feirer med 1 kr. per KANELBOLLE. Hver mage kan få kjøpe fem kanelboller. Og sånne bollegode nyheter syns jeg det er hyggelig å dele med leserne mine. Ikea er alltid gøy og litt strevsomt, og da er det en ekstra grunn til å hvile litt på kafeen. 

Jeg har også lest om noen andre boller denne uken. Det er epleboller på frutimian.no. Hun lager boller med den faste bolleoppskriften sin og har eplebiter i deigen. Det er virkelig høst og tid for å høste inn det ene og det andre. Eplet trenger ikke falle fra stammen engang, bare du er høy nok. 

"Nå skal det bli andre boller" er også et uttrykk. Jeg vet ikke hva boller har med uttrykket å gjøre, selv om jeg forstår uttrykket. Og det er i grunnen ganske forvirrende at boller har forvillet seg inn i et slikt språkbilde. 

Kos deg på kanelbolledagen, eller disk opp med epleboller. Liker du å bake? God helg! 

torsdag 2. oktober 2014

Hederlig omtale

Jeg vant ikke, men jeg ble i alle fall nevnt.
http://www.bladet.psykiskhelse.no/index.asp?id=32665 
Hederlig omtale til:
Helene Larsen for «Forandring – en hjertebankende vibrasjon» – en vandring mellom virkelighet og fiksjon med omsorg og kjærlighet som rød tråd.

onsdag 1. oktober 2014

Når språket mitt blir forkortet

Jeg våkner før jeg egentlig er våken. Jeg åpner øynene mine før jeg egentlig kan se. Jeg ser en mann sitte i stolen. Jeg sier "opp". Det betyr: Jeg vil stå opp. 

Jeg vet ikke hvorfor ordene mine blir så få, litt som hos en treåring. Når jeg vil snu meg i sengen sier jeg: Snu. Og jeg sier Drikke når jeg er tørst. Jeg sier ikke "Kan jeg få drikke?" 

Når jeg skriver, orker jeg hele setninger. Men når jeg snakker, blir jeg noen ganger tre år. Og jeg sier basalbehovene. Snu, toalett, opp. I beste fall "stå opp". 

Dette tenker jeg på i dag. I sms-språket derimot, er det mer riktig med forkortelser. Det sparer tid og penger. Men det å forkorte når jeg snakker, handler om kreftene mine. Og evnen til å kommunisere over lang tid. En setning er noen ganger for lang og jeg kommer til kort. "Opp".